Welcome Visitor: Login to the siteJoin the site

Den ensomme mann

Essay By: ivan09
Literary fiction



A little story of a life and its ups and downs.
It is in norwegian but i trust you can find a way to traslate it. Enjoy.


Submitted:Dec 25, 2011    Reads: 119    Comments: 1    Likes: 0   


Den Ensomme Mann

Prolog:

En eldre mann står ved sitt vindu og ser ut på fuglene i trær, barn som leker lystig, også biler som kjører forbi fatter hans interresse. Hverdagslige hendelser vi andre ikke legger merke til. Han er nå 85år, og hans sykehjemsplass har vært hans bosted de siste 2år. Han er nå alene, men det har han ikke bestandig vært. Selv om hans nåværende situasjon kan virke trist, er det intet trist i hans sinn. Bare en god vemodighet man finner hos de som har levd et langt og rikt liv. Dette er hans livshistorie:

Oppvekst

Jeg vokste opp i en trygg by, i ett trygt land i en trygg del av verden. Høres kanskje kjedelig ut. Man skulle at jeg burde være takknemlig over å vokse opp i et samfunn som sørger for alles trygghet. Alt som er forventet av oss at man klatrer livsstigen som på forhånd er satt opp for oss. Stigen er selvsagt ikke en fysisk ting, men den forventning til hvordan ditt liv passer inn i samfunnet. Noen trinn er slik: barnehage-grunnskole-videregående-personlighetsdrepende jobb. Et manglende trinn fører til at man blir sett på som en outsider. Jeg mangler opptil flere trinn og må betale for det nå.Man sier at det er bra at man er seg selv, men det funker selvsagt bare så lenge andres forventninger om deg blir oppfylt. Men tilbake til begynnelsen, det vil si begynnelsen av mitt liv. Mine aller første leveår er ganske uinterresante. Når jeg ser barnebilder av meg selv,får jeg en uvirkelig følelse.Jeg vet det er meg men samtidig er det et helt annet menneske. Et barn som ennå ikke er tynget av samfunnet krav. Kaoset og tempoet i samfunnet gjør oss nok usikre på om vi virkelig duger. Det gjelder ikke bare utdanning og barn, men påvirker vårt forhold til hverandre. Før i tiden hadde man ikke som nå sfo,kurs og alskens organiserte aktiviteter,likevel ble det folk av de også. De måtte ta ansvar for egen underholdning noe som sikkert førte til mer selvstendige mennesker. Selvsagt fins det ting som er bedre nå enn før. Bedre helsevesen har desimert barnedødligheten,samt respekten for barns rettigheter er blitt bedre. De fleste foreldre håper at deres barn vokser opp til å bli lykkelige og veltilpassede. Men når skjebnen(for de som tror på slikt) tilbyr deg unge,uutdannede foreldre er det første hint om at du kanskje ikke kommer til å leve et typisk A4 liv. Uansett hvor mye de prøver å skjerme det vil underbevisstheten din påvirkes.Tilfeldighetene rår om hvor heldige eller uheldige vi har vært med våre foreldre. Er vi et ønsket resultat av to menneskers kjærlighet for hverandre, eller bare et uhell. Tror vi skal være takknemlig for at våre foreldre i mange tilfeller ikke forteller den hele og fulle sannhet om vår tilblivelse. Miraklet ved å bli til er ikke like imponerende hvis det skjer som resultat av en dårlig kondom eller alkoholens magiske innvirkning på dømmekraften. Jeg påstår ikke at disse foreldrene er noe dårligere enn andre, men utgangspunktet blir iallefall vanskligere. Å plutselig måtte innfinne seg med at man skal bli foreldre er krevende for enhver, spesielt når det ikke er planlagt.I bakhodet vil man alltid tenke på hva man har forsaket uansett hvor glad man er i sitt avkom. Naitvt sett hadde det vært ønskelig med kvalitetssikring av folk før de får barn, men det er jo selvfølgelig umulig. Storsamfunnet har mye som kan hjelpe oss til å oppfostre våre barn. Så som legesjekk,kurs og barnehage. Vi er alle resultat av arv og miljø. Slikt kan slå ut både positivt og negativt. For meg har det nok slått ut mest negativt. Iallefall hitill. Kanskje jeg blomstrer sent, men det er nok lite sannsynnlig. Som nyfødt har vi noen medfødte kvaliteter fra vår slekt, men i det store og hele er vi tomme beger som venter på å fylles. Dette er en risikabel affære for oss. Helt ute av vår kontroll. tilleggger våre foreldre og samfunn oss et tankesett vi ikke kan protestere imot før det er for sent.

Hva betyr kjærlighet for oss,hva betyr det å elske. Kjærlighet er synonymt med glede,sorg,spenning,bekymring. Spenner fra det dypeste dype til euforiske høyder...

Jenters Underfundigheter

Når man kommer i tenårene begynner man å få opp øynene for mer enn bare fotball og kamerater. Man oppdager at jenter ikke er så ille som man tidligere trodde. Jeg prøvde mere og mere desperat å få kontakt med noen søte jenter i klassen. Oppdaget fort at jeg ikke akkurat var noen pikenes Jens. At jeg var lettere overvektig,brukte briller og sjenert gjorde mine bestrebelser akk så krevende. Mot alle odds klarte jeg etterhvert å få meg en kjæreste. Hennes navn var Tonje,15år og gikk i klassen min. Hun var forsåvidt mere en venn enn en kjæreste, men hvem kan tenke klart med kroppen full av hormoner. Minnet om mitt første kyss er ganske vage nå, men jeg husker ganske godt spenningen jeg kjente i kroppen like før hun kysset meg. Det var mitt første euforiske øyeblikk. I ettertid ser jeg jo at det ikke var så mye å rope hurra for. Likefullt er det første kyss en milepæl i våre liv. Men alt nytt vil jo mer spennende og betagende enn det strengt var/er. I det hele tatt er ungdomstiden den mest fasinerende i vårt begivenhetsrike liv. Hormoner,personlighetsdannelse,jenter og tusen andre ting som river deg mellom himmel og helvete på en daglig basis. Det er noe vi alle må gjennom for å utvikle oss til vår voksne versjon. Bare synd at man innser det først senere i livet. Det aller viktigste er foreldre som hjelper deg å utvikle et moralsk kompass, så man ikke faller i alt for mange fallgruver. Uansett har alle behov for å føle tryggheten det gir å vite at noen er der for deg. Det har liten betydning om det er foreldre eller venner. Mitt problem er at jeg hadde unge,blakke foreldre som nok ble overveldet av ansvaret det innebærer å bli foreldre. Jeg sier ikke at unge foreldre ikke kan væreutmerkedeforeldre, men ingenting slår livserfaring. Håpet er at man vokser med utfordringen. Mine første 10år var gode og trygge, alt forandret seg når jeg var 10 eller 11år. Da ble foreldrene mine skilt. De ble revet ut av ungdomstiden når de fikk meg. Romantikken er det første offer når hverdagen slår inn. Veien fra å være unge forelskede, å ha følelsen av å leve på rosa skyer, til å plutselig bli ansvarsfulle foreldre med jobb og regninger. Faren min har alltid hatt visse problemer med impulskontroll. Kombinert med en tørst for alkohol,var det vel bare et tidsspørsmål før han skuffet. Noe han har fortsatt med ganske konsekvent senere. Det som endte deres forhold var at han dessverre var utro. Jeg sier dessverre med et visst forbehold, for ingen vet hvordan livet mitt og vårt for den del ville utviklet seg om dette aldri hadde skjedd. Uansett flyttet han ut og jeg ble boende hos min mor. Dette var starten på et turbulent forhold mellom ham og meg. Jeg har forståelse for at han kanskje følte seg fanget i et voksenliv han strengt tatt ikke var klar eller moden for. Men i mitt sinn er det ikke noen unnskyldning for å rive familiens trygghet i filler. Resultatet av hans egoisme var at han mistet en familie og jeg mistet noe av min trygghet.

Kunne jeg strekke hånden ut og gripe tak i en stjerne for hver gang du fikk meg til å smile. Ville jeg hatt hele kveldshimmelen i min hånd...

Ensome

Alle føler seg alene og forlatt iblandt, men det er som regel forbigående følelser. Men å være virkelig ensom over lang tid, kan forandre ens personlighet. Tanker om at man er lite verdt og ikke duger, sniker seg sakte men sikkert inn i hjernebarken. For å utvikle seg selv har man behov for å bli sett og lagt merke til. Jeg ser eksempler på "gamle" folk med et følelsesregister som ungdom og omvendt. Årsaken til det tror jeg er at de har vokst opp ensomme, blinde for deres jevnaldrenes utvikling. Det blir sagt at man utvikler seg med alderen, men det har jeg lite tro på. Det aller viktigste er et godt grunnlag fra man er ung og å være bevisst selv på hvem man vil bli. Opplevelser og erfaringer vi gjør kan både forvanske eller lette vår utvikling. Vi må bare forstå hva vi kan lære av de. Målet er ideelt sett å bli et mest mulig komplett menneske.

Betraktninger:

Nå for tiden er det sosialt akseptert med klær som framhever mere enn de skjuler. Også såkalte one night stands er det færre og færre som ser ned på. Å tilfredsstille sine behov uten å tenke på videre kontakt med den "utkårede". Jeg har aldri trodd på sex uten følelser. Å tro at ens følelsesliv ikke blir påvirket av et tilfeldig sexmøte virker for meg naivt. En del påstår at sex og kjærlighet er to forskjellige ting. Det er det selvfølgelig. Sigmund Freud ville sikkert hatt interresante synspunkter om vår tids moral. Jentene som blir stirret på, påstår at de ikke setter pris på det. Tviler på at de er helt ærlige, men det får nå være sånn det er. Uansett er det vel slik at jenter som kler seg sexy, gjør det for andre jenter ikke for at menn skal ha noe å glo på. Noen sa en gang at kvinner er kompliserte vesen som det er umulig å forstå fullt ut. Personlig tror jeg jenter flest liker å se på seg selv som mystiske og lunefulle. Forholdet mellom menn og kvinner er komplisert fordi vi velger å gjøre det komplisert. I en verden full av utfordringer og fristelser bør vi prøve å gjøre ting enklere. Spesielt jenter evner å overanalysere og forgifte forholdet. Det er kanskje banalt, men vi må innse at begge kjønn har de samme grunnleggende behov. Ved å innse det samt å behandle hverandre med respekt, gir vi forholdet større sjanse for å overleve. I gamle dager holdt par sammen mye lengre enn dagens. Selvfølgelig spiller den tidens skamfølelse og kvinnerettigheter en rolle,men jeg tror alikevel de hadde en annen moral den gang. Noe som alltid har vært en hjertesak for meg er forskjellen mellom menn og kvinner. Sosialt og kulturelt over hele verden sees forskjellen. I større grad i noen kulturer enn andre selvsagt. Fra tidenes morgen har vi stilltiende akseptert at slik er det bare. En del har skjedd de siste 100år men vi har fortsatt en lang vei å gå. Ironis nok tyder alt på at det er menn som må trå til for å oppnå full likestilling. Tror personlig at i vår del av verden er kommet så langt menn er villig til å la det gå. I fattige land er det dessto mere å jobbe med. Når utdanning mangler og arbeidsløsheten florerer, glir menneskesinnet av nødvendighet over i primitive baner. Folkeskikk og empati metter ingen mager. Samfunnet blir mer brutalisert og kriminaliteten øker. Kvinner blir redusert til å være en gjenstand for menn, de mister sin egen identitet. Sexindustrien er et godt eksempel på menns dominans over kvinner. Industrien er visstnok verdens tredje største, bak våpen og narkotikaindustrien. Sant å si er disse industriene tett sammenknyttet. Å påstå at aktørene i sexindustrien medvirker av fri vilje er nokså kunnskapsløst. Porno lagd i moderne land er nok i en viss grad basert på frivelighet. Men hvor mange jenter drømmer om å bli horer når de blir store? Må tillegge at jeg mener at de som er såkalte pornoskuespillere er horer. Kanskje en aldri så liten fordom fra min side, men konseptet er det samme. Sex i bytte mot varer eller penger. Den mere forkastelige delen av industrien er alle de som blir tvunget eller lurt inn i den. Pedofili, voldtekter og jenter som ikke har noe annet valg enn å bli sexobjekter. Det er ikke bare mnn som er kunder, men det er de som opprettholder industrien. Enkelte menns behov for å tilfredstille sine behov, fysiske og økonomiske trumfer glatt over andres tragedie. Ingen har sagt at det er lett å være et godt menneske, men vi plikter alle å iallefall å prøve. Som mann kan man noen ganger føle seg som en øde øy, eller en oase i en stor ørken om du vil. Kvinners rettigheter kan bli altoverskyggende. Det har dog blitt enklere også for menn å søke hjelp de siste årene. Noen vil hevde at menn var av stødigere karakter før i tiden, noe jeg til en viss grad kan si meg enig i. Men de hadde nok sine problemer den gang også. Det er nok heller slik at samfunnet går så fort og er blitt så kompleks at noen og hver merker den mentale slitasjen. Samtidig som vi lever lengre og har mer fritid en noen gang, fins det også mere som krever vår oppmerksomhet.

Selvmord:

Hadde en venn som het Geir, han var 15år altså 1år eldre enn meg. Som meg var han også en outsider, kanskje til og med i større grad enn meg selv. Vi ble nok venner ettersom vi begge gikk alene og søkte etter noen å bli kjent med. Rart hvordan man kan bli utelukket av andre uten å fatte hvorfor det er slik. De som utelukker noen er vel ikke alltid bevisst på hvorfor de gjør som de gjør, føles vel lettere å følge de andres spor. Det eneste som er verre enn å mobbe, er selv å bli mobbet. Jeg syns Geir var en hyggelig fyr og jeg så heller ingen grunn til at akkurat han skulle være offer for mobbing. Han bodde hjemme hos sin mor og ei litt eldre søster. Moren var hjelpepleier, mens søstera Nina tok deltidsjobber i helgene for å bidra litt økonomisk. Iallefall dekke sine egne utgifter. Faren hadde Geir kontakt med bare sporadisk på sitt beste. Hans motvilje mot å bidra økonomisk gjorde at de hadde det trangt. Er nok forståelig at moren ikke hadde krefter til å hjelpe Geir, men beklagelig er det uansett. Vi hadde en felles interresse som var fisking. Han likte også å gå turer i naturen, men det ble for kjedelig for meg. Merket meg at fisken var en ganske altoppslukende interresse for ham. Hyppige fisketurer, masse naturblad og han lagde også sine egne fiskekroker. Senere i livet forsto jeg at naturen var en velkommen flukt fra virkeligheten for ham. Et sted hvor han hadde kontroll på sitt liv og tanker. Men dessverre forsvinner ikke det virkelige liv av seg selv. Alle har vi våre forpliktelser som drar oss ut av drømmen. Hans private demon var skolen. Selv om han skulket mye kunne han jo ikke bare kutte ut skolen helt. Hans medelever plaget og mobbet ham i både skoletimen og i friminuttene. Lærerne har umulig ikke kunnet merke seg at han ble plaget daglig, men ingenting ble gjort. Ansvarsfraskrivelse er lettere enn faktisk å gjøre sin plikt. Hadde bare vært venner med ham en 4-5måneder før den skjebnesvangre dagen. På sin 16årsdag hadde hans far i en slags misforstått snillhet kjøpt et gevær til ham. Greit nok at Geir var interresert i jakt og fiske, men hvem kjøper noe slikt til et mobbeoffer. Spesielt når han er tenåring med de vekslende sinnstemninger det innebærer. Jeg var på besøk hos min far den helga han hadde bursdag så jeg gikk glipp av den. Noe som har plaget meg en hel del i ettertid og faktisk hele livet. Allerede mandagen etter bursdagen mens mora var på jobb og søstera var på skolen, tok han selvmord. Han hadde låst døra til rommet sitt, satt seg midt på gulvet for så å skyte seg i hodet. Søsteren Nina fant ham etter skolen ved hjelp av en reservenøkkel. Hun skulle bare spørre ham hvorfor han ikke var på skolen, istede ble hun utsatt for sitt livs sjokk. Dagen etter hadde vi en minnestund på skolen, men ellers var det taust om det som hadde skjedd. For meg var det utrolig hvor fort alt og alle virket å glemme det hele. Var akkurat som om hans liv ikke hadde noen verdi mens han levde, og nå når han var død var alle likegyldige. Det eneste jeg merket var de ondsinnete ryktene som gikk om hans mor. I stede for å tilby henne trøst og forståelse, vendte folk ryggen til henne. Skjønner at folk blir i villrede over hva de skal gjøre og oppføre seg, men åsnu ryggen til er iallefall ikke svaret. Det var tross alt det som frarøvet henne hennes sønn. Som et slags bittert etterord endte det med at hun etterhvert ikke maktet mere og flyttet sin vei. Hørte også rykter om at søsteren fikk narkotikaproblemer men fikk aldri det bekreftet. Har lært å ikke tro på rykter, og håper heller at det gikk bra med henne.

Etter selvmordet var jeg igjen ensom og alene. Jeg begynte å vandre omkring uten mål og mening, alene med mine tanker. Tanker om hva framtiden har å by på,om noe. Tanker om hvem jeg er. Tanker så mange unge har tenkt før meg. I bunn og grunn lite orginale tanker men for meg altoppslukende. Følelsen av å være identitesløs,usynlig. Behovet for å føle meg godtatt førte meg sammen med de såkalt tøffe gutta.De som røykte,drakk og generelt gjorde faenskap. Vi følte at vi måtte gjøre noe "modig" for å bli lagt merke til. Når vi samtidig konstant manglet penger til røyk,var ideen om å utføre et butikkinnbrudd innlysende for oss. Noe planlegging var det ikke snakk om. Vi ventet bare til det ble mørkt før vi snek oss på baksiden av butikken. Den var stengt for dagen og lå i et rolig strøk så faren for å bli oppdaget var betryggende liten. Likevel var nervøsiteten til å ta og føle på. Men alt gikk enkelt og greit for seg, og inne på lageret fikk vi fylt opp hver vår bag med tobakk. På vei hjem var vi lettet og ikke lite stolte over vårt vellykete brekk. Vi dro hjem til meg for å dele opp byttet. Dette var starten på et kortvarig kriminelt samarbeide. Det neste året gjorde vi hytteinnbrudd,biltyveri og alt vi kunne finne på. Det føltes godt å ha en "partner in crime", en du måtte stole på og som måtte stole på deg. Vi hadde et hemmelig liv ingen kunne ta del i. Men alle gode ting har en slutt. En brå en sådan. En morgen ble jeg vekket av at vi fikk besøk, jeg tenkte ikke særlig over det og prøvde å sovne igjen. I neste øyeblikk banket det på soveromsdøra og inn kom 2kvinnelige poltibetjenter. De ba meg høflig om å ha på meg klær, mens de gikk bort og forklarte situasjonen for min mor og søster. Jeg følte et kaos i hodet,forvirret og redd. I ettertid er jeg takknemlig over hvor profesjonelle politiet var. Skammen over å ha en politibil,en såkalt svartemarja, i gårdsplassen var tung å bære for min mor. Samtidig lærte jeg oppe i alt det negative at min mor støttet meg uansett hva slags tankeløse ting jeg gjør. Dette er en lærdom jeg har tatt til hjertet. Et menneske kan ikke dømmes for den enkelte handling, men helheten.Som kanskje forstår er jeg ikke noen hardbarket kriminell, snarere myk og usikker.Men livet kan gjøre hjertet hardt iblandt. Uansett slapp vi forholdsvis lett unna det hele på grunn av vår unge alder. Vi fikk en liten bot og 2års utsettelse på førerkortet. Den største konsekvensen var at foreldrene til en kamerat bestemte at han trengte en miljøforandring. Såkort tid etter flyttet de til en annen kommune. Etter det har jeg ikke hatt noen kontakt med ham. Ett år senere hørte jeg et rykte om at hans foreldre var blitt skilt. Fant aldri ut om det var riktig, håper for hans del at det var bare et grunnløst rykte. Har ofte tenkt på hvordan livet hans har utviklet seg etter at våre veier skilte lag. I mine beste stunder forestiller jeg meg at han skjerpet seg,tok utdanning,jobber og er fornøyd med livet sitt. Jeg finner ingen trøst i at andre har det like dårlig eller verre enn meg. Men jeg har en gnagende følelse av at han har like store problemer som meg. Kanskje er det bare samvittigheten som plager meg.

Familie

Mine beste støttespillere har alltid vært familien min. Ikke alle har det slik, så det er jeg takknemlig for. De er samtidig min største bekynring. Min kontakt med min far er minimal for å si det mildt, behovet for kontakt likeså. Heldigvis har jeg alltid hatt ett tett og nært forhold til min mor og min lillesøster Janne. Janne er 5år yngre enn meg, så vi har forskjellig omgangskrets. Vi hadde nok et typisk søskenforhold når vi var yngre. Hun så opp til sin storebror med beundring i blikket, mens jeg prøvde å unngå henne på skolen og ute blandt venner. Når vi var hjemme spilte vi spill og hadde mye moro sammen. Jeg var stolt over å være hennes bror og tok storebroransvaret på alvor. Da hun kom i tenårene ble forholdet mellom oss naturlig nok mere anstrengt. Hun hadde nok forlengst insett at hennes storebror ikke var så beundringsverdig allikevel. Jeg var nok litt sjalu på hennes gode forhold til mor. Vi ble behandlet likt. Det var aldri snakk om at mor favoriserte noen av oss. Likevel følte jeg at Janne hadde et bedre og et mere åpenhjertig forhold til mor. Det var ikke bare i forhold til mor hun var bedre enn meg. Hun har hele tiden vært mer tilpasningsdyktig enn meg når det gjelder nye situasjoner og medmennesker generelt. Hennes glade personlighet gjorde at hun hadde lett for å bli kjent med folk. Venner,lange telefonsamtaler og høy latter fra rommet hennes var fast ingrediens i hverdagen i vår lille familie. Populariteten hennes forsterket min følese av ensomhet. Jeg var forsåvidt glad på hennes vegne, men jeg funderte ofte over hvor forskjellige to søsken kan være. En skoleflink.ansvarsbevisst og sosial kontra en usosial slubbert. Har en følelse av at hun har gjort de riktige valgene i livet,og gjort det som er sosialt forventet av henne. Hun har også vært flink til å takle de humpene som har kommet hennes vei. Hun jobbet flittig på skolen. Hun utdannet seg innen helsevesenet,hun fortsatt er.

Veronica

Min tro på kjærlighet eller det å bli forelsket i noen,har blitt en stadig mer distansert tanke for meg. Forelskelse er galskap, kjærlighet er fornuft. I forelskelsens miks av hormoner og lyster er den kritiske sans sørgelig fraværende. Først når de innledende følelser roer seg kan man vurdere sitt forhold ut fra det psykologiske aspekt, ikke kun det fysiologiske. Har lenge følt at jeg ikke er verdig eller fortjener noen. Redselen for å bli avvist har nok stoppet meg fra å slippe flere inn i hjertet mitt. Jeg har ikke noe problem med verken å prate eller flørte med jenter lenger, men jeg trekker meg følelsesmessig når jeg merker at hun liker meg. Dårlig selvtilit er ofte selvforsterkende. Man "tvinges" til å ta valg som bekrefter at man er mindre verdt enn andre. Det sies at alle er like mye verd,men det er jo selvfølgelig bare tull. Folk med penger har flere muligheter enn de uten. Jeg ser at man ikke blir lykkelig av penger, men jeg tror det er bedre å være rik og ulykkelig enn fattig og lykkelig. Den gyldne middelvei er nok å foretrekke. Uansett hva mine holdninger om penger er, er de tross alt nødvendig for å overleve og opprette en form for verdighet i livet. Så jeg fikk fikk meg jobb som lagerarbeider på et gartneri. Min interresse for blomster er ikke-eksisterende,men det er tross alt litt moro å jobbe i ukjente miljø. Det som for meg var mest uvant i begynnelsen var å jobbe på en plass hvor de fleste var kvinner eller homofile. Men det viste seg å være ganske så hyggelig, litt baksnakking og kjekling men ellers helt ok. Så lenge jeg ikke var i skuddlinjen var alt rosenrødt. Kanskje jeg var lykkelig uviten, men hva så. Jeg ble godt motatt og følte meg snart som en av de. Etter en stund begynte jeg å legge merke til ei jente på en annen gruppe. Hun jobbet som blomsterdekoratør.Jeg tenkte med meg selv at hun var vakker. men hadde ingen intensjoner om å prøve meg på henne. Etter å ha forhørt meg diskret om henne, fant jeg ut at hun het Veronica og var 21. Jeg selv var 30, uten at aldersforskjellen bekymret meg. Jeg har en lei tendens til å bli litt for ivrig. Det vil si at ønsket om å gjøre et godt inntrykk kan virke litt anmassende. Men en vinterdag kom sjansen min. Hun skulle utendørs for å kaste noen blomster i en container. Heldigvis for meg lå containeren vanskelig til, samt at det var en del snø på bakken. Galant som jeg kan glimte til med å være tilbød jeg meg å hjelpe henne. Følte meg uventet nok nervøs når jeg snakket med henne. Prøvde å være kul og liketil, men hennes øyne og blikk hadde en nesten hypnotisk effekt på meg. Etter dette var isen brutt mellom oss og vi snakket sammen titt og ofte. Jeg var fast bestemt på å holde mine gryende følelser i sjakk. En dag spurte hun om jeg ville bli med på et kjøpesenter etter arbeid, noe jeg gjerne ville. Praten gikk enda lettere uten forstyrrende kolleger rundt oss. Vi fant ut at begge likte dyr og bøker. Hun likte katter og jeg hunder. Tenkte at det var et passende metafor for menn og kvinner. Etter en times tid fulgte jeg henne hjemover. Hun hadde en hybel plassert cirka midtveis mellom jobben og kjøpesenteret, mens jeg bodde på andre siden av byen. Jeg hadde en hund som ventet på meg hjemme så jeg hadde ikke tid til å bli med inn hos henne. Når vi skulle skille lag ga jeg henne en klem, av en eller annen grunn ga jeg henne også et kyss. Så mye for å være tilbakeholden... Heldigvis virket det som om hun satte pris på det. Glad og lettet dro jeg hjem forventningsfull over hva neste dag ville ha¨å tilby. Med en gang jeg møtte henne på arbeid merket jeg at hun var tilbaketrukket og bare så vidt hilst på meg. Jeg ble veldig forvirret, forsto ikke hva som foregikk. Hun holdt seg på avstand hele uka, uten å si et ord til meg. Fant senere ut at hun hadde adhd og begrenset erfaring med gutter. Hun hadde nok blitt skremt over sine følelser for meg. Det er iallefall hva jeg tror, fant aldri helt ut hva som skjedde. Etter mye om og men ble forholdet mellom oss litt bedre. Men humøret hennes svingte fortsatt voldsomt. Den ene dagen var vi kosete, klemte og kysset på hverandre, den neste dagen snakket hun såvidt til meg. Dette var selvfølgelig frustrerende for meg. I ettertid ser jeg at jeg skulle bare gitt opp, og håpt på bedre hell med en annen jente. Men min evne til å gi frigi meg fra det håpløse er sørgelig underutvikling. Etter et år med en følelsesmessig berg-og dalbane følte jeg meg mentalt utslitt. Eneste utvei var å slutte på jobben. Jeg lærte at romanser på jobb er lite smart. Iallefall til neste gang. Hvorfor nøye seg med å gjøre en tabbe bare en gang...? Har sett henne noen ganger senere uten å prate særlig med henne. Bare svada. Avvisning er allyid vondt, spesielt når det skjer så brått. Har nok mye å lære om kvinner, men trøster meg med at hun nok var hakket mer krevende enn kvinner flest. Håper iallefall det. Nå er hun bare et fordums minne, et viktig men samtidig ubetydelig kapittel i livet mitt. Rart hvordan noe som føltes så betydelig den gang, nå har druknet i livets kakafoni av opplevelser og inntrykk.

Ran

Min livssituasjon hadde gått fra vondt til verre. Jeg var arbeidsledig, blakk og venneløs. Der ser ut som at når jeg hadde gode perioder i livet, blir de etterfulgt av dårlige. Desto lykkeligere jeg er dess mere smeller det til slutt. Har etterhvert blitt så vant til det, at jeg klarer ikke å sette pris på lyspunktene i livet mitt. Nå bodde jeg i en kald og liten hybel på 15kvm. Senere i livet skulle jeg også ha dårlige boforhold, men akkurat da føltes alt håpløst. Følte meg som det mest ensomme menneske i verden, livet var nådd rt bunn nivå. Kaoset i tankene gjorde meg handlingslammet, mitt hode var fylt av problemer og bekymringer. Gjennom noen av mine heller tvilsomme bekjente fikk jeg tak på en pistol. Jeg satt på hybelen og stirret intenst på min Desert Eagle. Min hensikt var å utføre et ran. Det naturlige valget var en bensinstasjon et par kilometer unna. Allerede 3 dager etter å ha anskaffet pistolen dro jeg for å utføre ranet. Jeg hadde fått tak i finlandshette og et par hansker. Det var graden av planlegging. Er dessverre sørgelig inneforstått med at jeg ikke er noen kriminell mesterhjerne. Eller på noen andre områder for den del. Klokken var 23.30. Det var mørkt og stille. Jeg sto 20-30meter fra stasjonen iført finlandshette, hansker og ellers mørkkledd. Pistolen i hånda brakte meg inn i en spesiell sinnstemning. En følelse av makt og at ingen kunne stå i veien for meg. Kanskje det er den følelsen amerikanerne higer etter. Jeg ventet tålmodig på at en kunde skulle dra og ekspeditøren ble alene, gikk fram og tilbake et par ganger før jeg gikk til action. Har aldri følt meg så bestemt som akkurat da, fikk følelsen av tunnelsyn men samtidig årvåken på mine omgivelser. Gikk rolig inn på stasjonen og siktet på ekspeditøren. Mine tanker i den siste tiden hadde bare kretset rundt utbyttet, og ikke hvordan dette ville påvirke en annen person. Han sto som fryst og føttene hans skalv som aspeløv. Jeg rettet pistolen mot bakken for om mulig å berolige ham litt. Jeg ba om å legge penger og tobakk i en pose. Før jeg dro sa jeg unnskyld, han sa med skjelvende stemme at det var greit. Følte meg helt tom når jeg kom ut i mørket. Det slo meg hardt hva slags konsekvenser mine handlinger kunne få. Gikk og gikk med byttet mitt, med hodet helt i ørska. Etter en stund så jeg 3 biler som sto på en måte henslengt på veien. Var så åndsfraværende at jeg ikke gjorde annet enn bare å gå rett mot de. 2 politimenn kom bort til meg og spurte hva jeg gjorde der. Fant ut at det var bare å overgi seg først som sist. Det hele gikk rolig og gemyttelig for seg. Er imponert over hvor profesjonelle politiet oppførte seg. Både da og senere. Ble påsatt håndjern og kjørt til politistasjonen hvor det ble tatt bilder, fingeravtrykk og personalia. Etter på ble jeg satt i glattcelle. Unntatt ett avhør og en legesjekk satt jeg der i 3 døgn uten luftepauser. Noen hevder at bruk av glattcelle er en form for tortur. Noe som selvfølgelig avhenger av varighet og den enkeltes psyke. Syns selv jeg fortjente det. Ga meg rikelig tid til å reflektere over hva jeg hadde gjort. Følte for første gang på en lang stund en slags indre ro. Min videre skjebne lå i andres hender, og det føltes egentlig helt greit.

Forbytelse og straff:

P.ga alvoret i forbrytelsen fikk jeg full pakke i rettsaken min med dommer,legdommere og jury. Selv om jeg hadde innrømmet min synd alt, fikk jeg muligheten til å forklare meg. Også offeret og politiet forklarte seg. Jeg var heldig som fikk oppnevnt en dyktig forsvarer som forberedte meg grundig før rettsaken. Den første dagen gikk med til vitnemål, dag 2 var satt av til straffutmåling. Jeg følte meg rolig og ikke spesielt nervøs for denne dagen. Advokaten min mente jeg risikerte litt over 1år i fengsel, noe som i realiteten ville si i underkant av 1år med fratrekk for god oppførsel. Sjokket var derfor lammende når aktor kom med påstand om 5års fengsel, noe som var minimumsstraff for grovt ran.Selv om det jeg hadde gjort oppfylte de fleste kriterier for å bli kalt grovt ran, var min advokat fast bestemt på at måten jeg utførte ranet på tilsa at det var et simpelt ran. Dvs.lavere straffenivå med mulighet for samfunnsstraff. Heldigvis for meg var juryien enig. Så dommerne sa seg også enige i å dømme meg for simpelt ran. I pausen før dommen ble avsagt ba jeg om å få snakke med han jeg hadde ranet. Uventet nok fikk jeg snakke med ham alene på et venterom. Jeg var til å begynne med skamfull og han var synlig nervøs. Men i løpet av halvtimen vi fikk til rådighet ble samtalen mer avslappet. Tror vi begge slutte å se på oss som ransmann og offer, og heller 2 som delte en dårlig opplevelse. Var litt bekymret for at noen skulle tro at min anger ikke var ektefølt, noe den definitivt var. Men tvert imot berømmet aktor og dommer meg for å være oppriktig i min anger. Rettsaken endte med at jeg ble idømt 1år og 4måneders fengsel. I samråd med advokaten min anket jeg på stedet. Personlig var jeg klar for å ta staffen min og la det være med det. Men det er nok smart å følge advokatens råd. I vente på at anken skulle komme opp ble jeg i fengsel. De neste 4månedene satt jeg på varetektsavdeling. Det betyr at man har restriksjoner når det gjelder aktiviteter og besøk, men det var tross alt milevis bedre enn glattcella. Jeg fikk 20minutters telefontid hver uke. Det høres kanskje lite ut, men jeg følte meg ikke spesielt snakkesalig heller. Første gang jeg skulle ringe min mor var ganske så nervepirrende. Jeg var redd hun skulle bryte ut i tårer og gjøre min mørke samvittighet enda mørkere. Men som vanlig undervurderte jeg henne. Istede for å bebreide meg pratet hun om dagligdagse ting. Telefonsamtalen ble fort ukas høydepunkt i en ellers rutinepreget hverdag. Frokost 07.30, etterfulgt av en times friluft i luftegården. Middag kl.15.00. Fra 18-21 var cellene åpne og vi kunne oppholde oss på fellesrommet om vi ønsket. Foruten bilijard brukte vi det meste av tiden på å bare prate. Var interresant å bli kjent med såkalte gjengangere, folk som hadde vært inn og ut av fengsel det meste av deres voksne liv. Det sies at fengsel er en forbryterskole hvor de unge lærer og blir rekruttert av de eldre og mer erfarne fangene. For min del ble jeg rådet til å skjerpe meg og holde meg unna kriminalitet. Hvis man ønsker å bli en dyktig kriminell er nok ikke en fengselsfugl den beste mentor. Jeg er takknemlig for deres råd. Jeg var allerede fast bestemt på å aldri komme i denne situasjonen igjen. Frihet er noe man tar for gitt helt til den blir frarøvet deg. Egenforskyldt eller ei, vondt er det uansett. De 4månedene fram til ankesaken kom opp gikk ganske fort. Man mister på en måte tidsbegrepet i fengsel, dagene kommer og går sin vante gang.

Anke og tilgivelse:

Ankerettsaken inneholdt det samme som den første rettsaken, vitneutsagn,politiets oppfattelse av hva som skjedde og selvfølgelig hva jeg og offeret hadde å si. Bisart nok prøvde offeret å avdramatisere ranet men politiet overdrev det hele. Begge fikk beskjed av dommeren om å holde seg til fakta. Siden det var en viss risiko for at straffen kunne bli strengere denne gang, hadde min advokat innhentet såkalte karaktervitner. Skriftlige sådann som ble lest opp i retten. De var av mine foreldre og fengselsdirøktøren. Tror dommeren likte hva fengselsdirektøren rapporterte, mens min mors beskrivelse av meg gikk hjem hos juryen. Det hele endte med at jeg slapp videre fengsling og ble istede dømt til 320timers samfunnstjeneste. Det føltes uvirkelig å få høre at jeg var fri igjen, samtidig følte jeg at jeg nok hadde sluppet litt for lett unna. Selvfølgelig var ikke alt over ennå. Neste steg var samfunnstjeneste. Jeg måtte møte opp på Kriminalomsorgen for å finne ut hva jeg måtte gjøre i de 320timene. Heldigvis lå lokalene deres anonymt til i en del av byen hvor jeg ikke kjenner noen. Etter gleden over å slippe mere fengsel følte jeg meg egentlig mentalt ferdig med hele saken. Men jeg visste at hvis jeg skulket noen timer var veien tilbake til fengselet kort. Så det var nok best å motivere seg selv så godt man kan. Fornuftig livsregel, forresten...Men som du sikkert har forstått er ikke fornuft min sterkeste side. Min oppgave ble å være renholder på en liten bokseklubb. Var ganske fornøyd med det, siden det var relativt lett arbeid og det var liten sjanse for å treffe noen jeg kjente der. De jeg kjenner er ikke akkurat noen atleter. Og jeg måtte være der bare 3timer 3kvelder i uka, noe som skulle være overkommelig selv for en slubbert som meg. Etter litt startvansker kom jeg godt inn i det. Følte meg litt selvbevisst i starten og tenkte at alle ville hviske og tiske om meg. Men litt til min skuffelse var jeg like usynlig her som overalt ellers. Det lille jeg fikk av oppmerksomhet var bare positiv. Spesielt godt likte jeg de som hadde det daglige ansvaret for klubben. De var et eldre ektepar i midten av 70-årene. De hadde vært innvolvert innen boksing i 4tiår, de viste meg gamle avisutklipp av klubbens meritter. Dette gjorde at jeg følte at jeg gjorde noe nyttig og var del av noe som var av betydning for folk. Samfunnstjenesten ble et pusterom fra hverdagens bekymringer.

Reetablering:

Etter fengselsoppholdet var jeg i en verre situasjon enn før. Min mangel på penger hadde nå satt meg i en nærmest umulig livssituasjon. Jeg manglet jobb, plass å bo og ble sosialklient. Ikke akkurat noe liv å juble over. Måtte bo hos min mor 3-4måneder til jeg hadde skrapt sammen nok penger til en liten hybel. Denne gangen var jeg mere bevisst på å tenke positivt og ikke la tankene dra meg inn i vanskeligheter igjen. Det er selvfølgelig vanskelig å være positiv når livet stritter intenst imot, men livet blir heller ikke lettere av å være negativ. Smil til verden og verden smiler til deg. Tøvete ordtak, men verdt et forsøk. Så meg også nødt til å revurdere mine tvilsomme bekjentskaper. Man blir jo påvirket av miljøet man er i. Så for å bli et bedre menneske måtte jeg kutte en del bånd. Noen ganger må man sette seg selv først. Føltes litt rart å måtte starte helt på nytt, forandre min tankegang og forhåpentligvis gjøre meg fortjent til lykke. Etter all motgang var ikke mine forhåpninger særlig høye.

Voksen:

Livet har hitill vært turbulent og uforusigbart, savnet etter trygghet og stabilitet trenger seg på. Det som virket så kjedelig, som fast jobb og rutine blir nok mer forlokkende med alderen. Kanskje det er testosteronnivået som synker, ikke vet jeg. Takket være min hundeinterresse møtte jeg ei søt jente på en hundeutstiling. Personlig er jeg ikke spesielt interresert i utstilinger, blir for overflatisk og femi for meg. Men min mor som har drevet med dette i en liten evighet ville bruke min lille puddel Ivan. Ettersom utstilingen var i byen og jeg ikke hadde noe annet å foreta meg dro jeg for å se på. Ble fort lei av å høre på alt pyntepratet, så jeg satte meg ned på en benk i nærheten av utstilingringen. Det satt allerede ei søt brunette der, midten av 20årene og slank med vakre blå øyne. Nå har aldri ytre kvaliteter vært en retningslinje for meg, men denne gang falt jeg pladask. Hjertet dunket fortere og fortere, følte at hun var den vakreste jenta jeg noen gang har sett. Pinlig nok tok hun meg i å stirre på henne. I lettere panikk lirte jeg av meg en fleip om femi menn og utstilinger. Utrolig nok virket det som at den ble godt motatt, hun lo litt og smilte forsiktig til meg. Følte at jeg måtte prøve å bli kjent med henne så fort som mulig mens jeg hadde muligheten. Vi snakket om løst og fast i en times tid, vi ble mer og mer fortrolige med hverandres selskap. Jeg fant ut at hun het Tone Line, var singel,29år og at vi hadde en del felles synspunkter om en del ting. Men det eneste som virkelig betydde noe for meg nå var at hun var singel, og at jeg måtte få telefonnummeret hennes. I øyekroken så jeg at utstilingen gikk mot slutten. Tok mot til meg og spurte om hun ville ha videre kontakt med henne, noe hun heldigvis ønsket. Jeg ga henne mitt nummer og en forsiktig klem før vi skilte lag. Som regel har jeg følelsen av en forspilt mulighet, men denne gang følte jeg at jeg hadde gjort mitt beste. Hvis det viste seg senere at hun ikke var interressert, så skulle jeg iallefall ikke føle at jeg hadde gjort noe feil. Dagen etter følte jeg en spent sittring i kroppen. Prøvde å få tankene over i andre baner, men det var enklere sagt enn gjort. De neste dagene svant minnet om henne og ting gikk tilbake til sin vante gang. Jeg var ikke spesielt skuffet over at hun ikke ringte meg, snarere oppgitt. Du tenker at det kanskje var dumt av meg å ikke spørre om hennes nummer når jeg hadde sjansen. Men jeg liker ikke å presse på for hardt, og hvis hun faktisk ringer er jo det et veldig godt tegn. Men så sent fredag kveld ei uke etter sist gang vi snakket sammen ringte hun. Samtalen kom godt i gang, det føltes veldig naturlig å snakke sammen igjen. Hun beklaget at hun ikke hadde ringt tidligere men hun hadde vært opptatt med jobb og diverse. Hun innrømte at hun nok hadde vært ganske så nervøs for å ringe meg. Jeg var for glad over at hun ringte til å bry meg om hva som hadde forhindret henne fra å ringe tidligere. Hun fortale at hun jobbet i en barnehage, noe hun hadde gjort de siste 3år, og stortrivdes med det. Hun hadde ikke egne barn, men ville gjerne ha i framtiden. Vi snakket en del om kjærlighet og om hvor vanskelig det var å finne den "rette". Jeg merket fort at hun hadde mer erfaring med kjærester og forhold enn meg, men det er jo nærmest en sevfølge. Negativt er det iallefall ikke. Jeg mener at å treffe den rette varierer med alderen og personlig utvikling. Den rette for deg når du er 20år er sjelden den rette når du er 40år. Tror heller ikke at det er en spesifikk person som er den rette, såkalt sjelevenn. Mener heller at det fins mange sjelevenner. Ikke spesielt romantisk, men dessto mer realistisk. Forelskelse er en drøm kjærlighet er virkelighet. Hun følte selv at hun hadde mistet litt troen på kjærligheten, men hadde fortsatt et åpent hjerte. Ettersom det begynte å bli sent på kvelden, avtalte vi å dra på piknik allerede neste dag. Den natta sov jeg forbausende godt. Om morgenen våknet jeg frisk og rask bestemt på å gjøre det aller beste ut av dagen. Var ikke nervøs i det hele, følte meg trygg på at piknikken ville bli en fin opplevelse. Jeg handlet inn litt mat og ei flaske vin. Hadde allerede et pledd vi kunne sitte og kose oss på. Etter en forfriskende dusj bega jeg meg ivei. Vi hadde avtalt å ha piknikken i en botanisk hage litt utenfor byen. Var litt tidlig ute så jeg fikk tid til å ha alt klart før hun kom. Fant et avskjermet hjørne av hagen så vi ikke ble forstyrret. Da hun omsider kom og våre øyne traff hverandre føltes det som om hjertet over noen slag. Jeg rakk å tenke at det hadde vært typisk min flaks å få hjerteinfarkt nå som jeg var på mitt lykkeligste. Prøvde så godt jeg kunne å være rolig og nonchalant. Bestemte meg for å være åpenhjertig, så jeg innrømte for henne at jeg var veldig nervøs med mange sommerfugler i maven. Ba i samme slengen om at hun måtte tilgi meg om jeg var i overkant klønete på grunn av nervøsiteten. Det viste seg at jeg bekymret meg uten grunn, hun følte det samme som meg. Vi ga hverandre en lang klem og dermed var isen brutt. De neste 2timene koste vi oss med å bli bedre kjent med hverandre. Vi åpnet oss helt og delte våre innerste drømmer og forhåpninger. Istede for å snakke om framtiden i jeg-form gikk vi ubevisst over til vi og oss. Kanskje bare en simpel forsnakkelse, men jeg valgte i ettertid å tolke det som noe mere. Vi følte begge en sterk tilhørighet og trygghet i hverandres selskap. Med litt hjelp av vinens berusende egenskaper endte vi tett omslynget på teppet. Dagen endte med at jeg overnattet hos henne. Noe som føltes som en naturlig avslutning på en av mitt livs beste dager så langt. Hun bodde fremdeles hos sine foreldre så når vi sto opp om morgenen spiste vi alle frokost sammen. Etter en hyggelig frokost dro jeg hjem til mitt. Men ikke før hun hadde spurt litt usikkert om dette betydde at vi var kjærester eller hva. Føltes litt godt å ikke være den usikre parten lenger. Vi møttes hjemme hos meg senere den dagen. Endelig hadde jeg fått meg en kjæreste!

Lysere tider:

Etter endelig å ha truffet noen å være glad i føltes alt så mye bedre og lettere. Jeg forsto at min virkelighet var en rosenrød versjon av det reele, men hvem bryr seg om det når himmelen er lysere enn noen gang og blomstene utsondrerer nye ukjente dufter. Min tilværelse var en kakafoni av lykkelige følelser. Samtidig følte jeg på kroppen en nyvunnen ansvarsfølelse. I starten av et forhold er det farlig lett å innbille seg at man kan leve på luft og kjærlighet. Så lenge man har hverandre vil all verdens problemer og utfordringer magisk fordufte. Faktum er at økonomi er forhold dreper nummer1. Til og med i større grad enn utroskap. Så for å øke sjansen for et langt og godt forhold måtte jeg prøve å få en stabil inntekt. Med min manglende utdanning og ditto mangjende ambisjoner måtte jeg legge lista relativt lavt. Heldigvis gikk det forbausende raskt å finne en ok jobb. Gjennom en bekjent fikk jeg ordnet et jobbintervju som truckfører hos en stor bedrift. Etter en hyggelig prat hvor jeg syns selv jeg var på det mest elskverdige fikk jeg jobben. Føltes som alle løse tråder i livet mitt endelig ble nøstet opp. Jobben beholdt jeg helt til jeg gikk av med pensjon, og er heller uinterresant å utdype noe særlig dypere om. Den ble snart en daglig rutine som ga meg økonomisk mulighet til å leve det livet jeg ville med en viss trygghet i bakhånd. Mitt forhold til Tone Line ble stadig sterkere ettersom tiden kom og gikk. Den euforiske forelskelse vi følte i starten av forholdet hadde nok roet seg, men i stede gått over til kjærlighet og en sterk følelse av samhørighet. Et fundament som er sterkere og tryggere enn forelskelsens luner. Det er sikkert de som er uenig i meg om å skille mellom forelskelse og kjærlighet. Det er mange som prøver desperat å vekke de følelsene man hadde tidlig i forholdet. Jeg har vansker for å se behovet for å gjennoppleve noe gammelt framfor å nyte det man har nå, og heller konsentrere seg om forholdets videre naturlige gang. Det er sikkert en god grunn til at det er umulig å reise tilbake i tid. Fortiden virker ofte bedre enn den virkelig var. Tror det kalles selektiv hukommelse, en god beskttelse mot dårlige minner, men skummel for svake sjeler. Dessverre er det en del som er forelsket i forelskelsen selv. Når forholdet blir en rutine er det lett å bli usikker på om man har gjort de riktige valg. Alle har til en viss grad behov for å føle seg attraktiv og elsket av sin partner. Hvis man ikke forteller hva man føler kan man fort føle seg oversett og tatt for gitt. Kommunikasjon er nøkkelen til et sterkt og utviklende forhold. Tror mange som er utro blander forelskelse,begjær og kjærlighet sammen. Jeg forstår jo selvfølgelig at det er forlokkende for en mann i 40årene å ha et flyktig forhold til en 20åring. Men da er det viktig å tenke over hva man risikerer å miste bare for å tilfredsstille sitt ego. Det er noe som heter å bære sin alder med verdighet, noe som kan være fornuftig å ha i tankene. Noen feilgrep er lettere å få tilgivelse for enn andre. En annen side av saken er folk som prøver såkalte åpne forhold. Altså godkjent utroskap. Jeg tenker stille i meg selv hvor naive folk kan være. Heldigvis er de fleste fornuftige nok til å holde seg til sin ene. På den andre siden er det jo like irriterende med de som moraliserer over andres liv. Det kan kanskje virke som at jeg har et litt kynisk syn, men det er så fjernt fra sannheten som det er mulig. Et litt naivt trekk ved min personlighet er at jeg åpner hjertet mitt helt og holdent fra starten. Så får jeg heller risikere å være sårbar for hjertesorg. Dette gjelder dog bare kvinner, menn har jeg helt fra mine ungdomsår hatt et anstrengt forhold til. Flaks at jeg ikke er homofil, selv om det ville gjort underverker for min klesstil. Jeg er nok en ganske romantisk mann som liker å overraske med små gaver og blomster. Syns det er viktig å gjøre stas på henne selv om hun ikke er så flink til å gjengjelde. Hennes andre gode sider gjør at jeg ikke tenker over det.

Bryllup:

En god tid før vi skulle ha en liten markering av 3års jubileet for vårt forhold, begynte mine tanker å ta en litt annen retning. Jeg var overbevist om at jeg trolig ikke ville møte noen bedre jente enn henne, og jeg vet at hun har en tradisjonell holdning til samliv. Det naturlige var nok å fri til henne. Jeg var forsåvidt tilfreds med tingenes tilstand men jeg hadde fått en gryende mistanke om at hun ønsket noe mer konkret. Var selv skeptisk til det å være gift ettersom mine foreldre ble skilt og de følelsene som var i sving da. Men selvfølgelig fins det ingen garantier i livet, man må bare ta sjansen og jobbe målrettet for å bedre sjansen for å lykkes. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å feire jubileumet vårt med god mat og hjemmekos. Men jeg hadde nå bestemt meg for at dette var den perfekte anledning for å utføre frieriet. Ettersom også foreldrene er litt tradisjonelle syns jeg at det var fornuftig å informere de om mine planer.Ikke bare for å få deres tilatelse men minst like mye for å søke moralsk støtte og råd. Helt fra starten har jeg kommet godt overens med begge så jeg fikk deres støtte med en gang. Fikk også noen gode råd, men de ville ikke blande seg opp i mine planer for mye. De mente jeg måtte lytte til mitt hjerte så ville alt gå bra. De la også til at de var ganske sikker på at jeg ville få et positivt svar. Jeg ville at frieriet skulle være en opplevelse bare vi to delte, så det var uaktuelt å gjøre det iblandt andre. Istede tenkte jeg at vi skulle dra hjem til hennes foreldre etterpå. Var også bestemt på at jeg ville fortsette forholdet selv om jeg fikk et nei. Men jeg følte meg sikker på at jeg ville få det svar jeg lengtet etter. Tenkte tilbake på starten av forholdet og piknikken hvor vi første gang delte våre følelser for hverandre. Denne gangen ville jeg ha piknikken ved vannkanten. Vann symboliserer for meg forandring og stabilitet i ett, så jeg syns det var bare passende. Min viten om frierier begrenser seg til romantiske filmer og bøker, så jeg måtte ta ting litt på feelingen. Ett rødt teppe, litt konfekt, jordbær og en rose fikk gjøre susen. Vurderte stearinlys men det funker jo dårlig utendørs. Uansett, less is more. Jeg fikk hjelp av Tonje, ei vennine av Tone Line. Hun gjorde alt klart mens jeg hentet min utkårede. Hun hadde ingen mistanke om at noe var i gjære. Himmelen var skinnende blå og ingen mennesker eller andre distraksjoner i nærheten. Vi lå på teppet hånd i hånd, små kjærtegn og følte oss nyforelskede igjen. Vi pratet godt og lenge om alt vi hadde opplevd sammen, både oppturer og nedturer. Framtiden ble også et tema. Jeg spurte om hun ønsket seg barn og familie en gang. Men hun svarte bare unnfallende og prøvde å skifte tema. Det var egentlig unødvendig av meg å spørre henne. Var allerede fullt klar over hennes drøm om egen familie. Prøvde bare å danne en naturlig overgang til frieriet. For å roe ned den litt anspente atmosfæren var det best å holde seg unna tunge tema. Etter å ha kost oss i over en time var det på tide å ta mot i meg. Vi pakket sammen våre ting og gjorde oss klare til å dra. Jeg tok tak i hennes høyre arm og så henne ømt inn i hennes vakre blå øyne. Gjentok ting vi allerede hadde snakket om, om hvor glad jeg var i henne og hvor viktig vårt ringen og gikk ned på kne, brast det for henne. Tårene rant ned hennes rødmende kinn, mine følelser tok selvfølgelig også overhånd. Med et emosjonellt krafttak klarte jeg å presse fram "vil du gift deg med meg?". Knapt hørbart men samtidig øredøvende fikk jeg mitt ja. Kjente på følelser tidligere ukjente for meg, en slags ut av kroppen opplevelse. I positiv forstand selvsagt. Vi omslynget hverandre i en intens miks av klemming, kyss og tårer. Etter å ha fått samlet oss noenlunde dro vi hjemover til hennes foreldre. Det hun da ikke visste var at jeg hadde arrangert det slik at ikke bare hennes foreldre var der. Også min mor Angeline, Tone Lines bestemor var også der. De satt i stuen når vi kom, de skjønte straks på våre lykkelige ansikt hvodan det hadde gått. Ny runde med tårer og latter fulgte. Etter en kveld fylt av lykkeønskninger og historier om deres egne frierier la vi oss for å sove. Etter den mest fantastiske og intense sov vi veldig godt.

Bryllupsdagen:

Den stor dagen hadde endelig kommet. Jeg våknet med følelsen av skrekkblandet fryd. Mine tanker vandret i retning av Tone Line og om hun delte noen av mine følelser. Hun var sikkert nervøs hun også, men jeg visste jo at hun var i gode hender hos sine foreldre. Etter en oppkvikkende dusj og et kjapt måltid ringte jeg min forlover for å få hjelp av ham. Jeg kunne sikkert avtalt et tidspunkt for når han skulle kommet på forhånd, eller ganske enkelt latt ham sove over hos meg. Men behovet for å la ting skje noenlunde i mitt tempo var større en fornuften. Da han kom kjente jeg alvoret gå opp for meg. Sommerfuglene i magen ble stadig mer viltre. Jeg har visst glemt å fortelle hvor begivenheten skulle skje. I sentrum har vi en sjarmerende liten kirke, hvor Tone Lines foreldre giftet seg for over 20års siden. Heldigvis var den ledig for oss også. Vi dro til kirken i god tid i tilfelle uforusette hendelser skulle forsinke oss. Men ingenting skjedde og vi kom fram til kirken til riktig tid. Vi prøvde å lette på den alvorlige stemningen med å slå av noen fleiper. Tynget av stundens alvor som vi begge var resulterte det i bare halvhjertete flir. Jeg prøvde å konversere høflig med gjestene, som det var rundt 30 av, men hadde sørgelig lite fornuftig å bidra med. Fikk noen hyggelige og beroligende ord av presten. Er ikke personlig kristen, men har alltid satt pris på prester. Syns de utstråler en aura av trygghet og lun med mennesklighet. Har alltid vært fasinert av enkeltes evne til å hengi seg til en religion blottet for fysiske bevis. Tone Line har sin barnetro i behold og ville absolutt gifte seg i en kirke. Noe som var helt greit for meg. Føler ikke behov for å gå nærmere i detalj om resten av ritualet som førte fram til vårt "ja" til hverandre. Noen opplevelser lever best lukket inne i mitt hjerte. Enkelte følelser utvannes når man deler de med for mange. Mystikken svinner hen. Disse følelsene får min kjære leser oppleve på egenhånd. Senere på kvelden skulle vi ha middag med våre gjester på et hotell nær kirken. Vår brudesuite var en perle av et rom, romantiske farger og bilder. Sengen var stor og fristende med en blomsterbukett med gratulasjoner fra hotellet. Når jeg sier at sengen var fristende mener jeg kanskje noe annet enn tenker. Jeg gledet meg bare til å sove etter en mentalt krevende dag både for meg og min kone. Tror nok mange brudepar foretrekker å sovne framfor andre akrobatiske aktiviteter. Ved festmiddagen ble det utgitt skåler og en heller klam liksommorsom tale fra min forlover. Selv om det var en god stemning i rommet, fant jeg det hele dørgende kjedelig. Har nok bevart barnet i meg når det gjelder tålmodighet og manglende konsentrasjonsevne. Det som vekket min oppmerksomhet var vår søte servitriser. Unge rakryggede jenter med perfekte kropper. Kjente et primitivt behov boble i meg. Jeg måtte skjerpe meg og få slike tanker ut av hodet. Hva slags person tenker på slikt i sitt eget bryllup? Jeg skjemtes over meg selv og mine drifter. Resten av festen gikk bra og ble avsluttet med brudedans. Et verdig punktum på en minneverdig dag. Vi var begge utmattede da vi trakk oss tilbake for kvelden. Vi lå avslappet i senga, oppsumerte inntrykkene dagen hadde gitt oss. Vi var begge skjønt enige om at dette var vårt livs høydepunkt så langt.

Bryllupsreisen:

I alt stresset med forberedelsene til bryllupet hadde vi lagt bryllupsreisen litt til siden. Det ble mange og lange diskusjoner over det. Vil ikke si at de var spesielt opphetete disputter, men vi hadde ganske forskjellige ønsker og forhåpninger for reisen. Tone Lines ønsker var typisk kvinner flest, en romantisk storby med rikelige shoppingmuligheter. Hennes forslag besto derfor i Paris,Barcelona eller den evige stad Roma. Jeg hadde på min side lyst til å få litt kulturell påfyll ettersom jeg er interresert i historie og kunst. For henne er dette ikke akkurat ting som fyller henne med engasjement. Men begge var innstilte på å fire på kravene så begge fikk mest mulig ut av turen. Mitt førsteønske var den for meg mystike byen St.Petersburg. Jeg er en stor beundrer av forfatteren Dostojevskij, har alle hans verk og er blitt hypnotisert inn i hans skildringer av byen. Men jeg tenkte at en russisk by ikke hadde noen særlig tiltrekningskraft på henne, så jeg lot det bli med tanken. Etterhvert fant vi et sted begge kunne enes om. Valget falt på Wien. En vakker by med mange fancy butikker for henne og en rik historie og arkitektur jeg kunne nyte. Vet også at så vidt forskjellige personer som Hitler,Stalin,Dostojevskij og Ibsen var betatte av denne by. Tenker at hvis byens kultur var bra nok for de så ville nok ikke jeg bli skuffet. Som en digresjon må jeg få tillate meg å få mene at det er rart hvor kulturelt interresert onde mennesker kan være. Kanskje kunst og bøker var en virkelighetsflukt fra deres egne depraverte sinn. Må også si at jeg tror ikke Hitler var en ond person. Man må huske at onde gjerninger ikke automatisk gjør et menneske ondt, han mistet vel snarere kontroll over sine tanker og fikse ideer. Stalin likte også barn og dyr men var nok likevel blandt historiens aller største monster. Det vi kan lære av det er vel at selv de ondeste av de onde, faktisk har sine gode sider. Er nok kun i eventyr at mennesker er endimensjonale. Selv om vi dyrket våres egne interreser var vi også påpasselige med å få nok tid sammen. Det er rart med det, men når vi er borte fra våre vanlige omgivelser oppfører vi oss også annerledes. Alle bekymringer og stress blir som et fjernt minne, og følelsen av å virkelig leve i øyeblikket er ganske behagelig. Det er jo slik vi også skulle leve hele tiden, ikke bare på ferie. Men økonomiske forpliktelser setter sine naturlige begrensninger. Noe seriøsitet i all moroa fikk vi også tid til. Som en naturlig konsekvens av å inngå ekteskap, kommer også tanken om barn. Både Tone-Line og jeg har alltid tatt avstand mot samfunnets forhåpninger og krav om at er man gift, ja da må man skynde seg å stifte familie. Akkurat som om ekteskapet ikke blir tatt på alvor så lenge det ikke har et barn. Men nå når vi var etablert med både jobb og et sterkt forhold, følte vi at tiden var inne for iallefall å diskutere temaet. Forresten var det i grunnen ikke så mye å diskutere, jeg visste utmerket godt at hun elsket barn og ønsket seg egne. Jeg har tross alt sett mange ganger hvordan hun lyser opp rundt barn. Og jeg selv har over litt tid også kjent på et snikende ønske om barn også. Tidligere hadde jeg ikke engang våget å tenke tanken engang. Følte meg usikker på om jeg har det som trengs for å ta meg av en sønn eller datter. Men med litt mere modenhet og vissheten om at Tone-Line ville bli en glimrende mor, ble vi enige om at det var det vi ønsket oss. Resten av den korte tiden vi hadde igjen av bryllupsreisen nøt vi på stranden og ellers bare gjorde ingenting som helst.

Hverdagens Monoti:

Selv om bryllupsreisen vår hadde vært vellykket, føltes det godt å komme hjem til vår familie og venner. Selv det å komme seg på jobb igjen var ikke så ille. Etter alt som hadde skjedd i forbindelse med bryllupet var det godt å få føttene på bakken igjen. Lykke er noe som det også kan bli for mye av. Kommer det i små drypp setter man nok mere pris på den. Men selvfølgelig er det jo vanskelig å la være å snakke om sitt nylig inngåtte ekteskap og alt det der som andre høflig later som det er interresant å høre på. Er sikkert slik det er med nybakte foreldre som viser fram babyen sin. Babyen er verdens skjønneste skapning for de, kanskje ikke like mye for oss andre. Men hvem er dum nok til å si at babyen faktisk ikke er så skjønn? Noen illusjoner må vi få ha.





0

| Email this story Email this Essay | Add to reading list



Reviews

About | News | Contact | Your Account | TheNextBigWriter | Self Publishing | Advertise

© 2013 TheNextBigWriter, LLC. All Rights Reserved. Terms under which this service is provided to you. Privacy Policy.