Welcome Visitor: Login to the siteJoin the site

En narkomans beretninger

Novel By: ivan09
Literary fiction



Work in progress View table of contents...


Chapters:

1

Submitted:Apr 9, 2012    Reads: 15    Comments: 0    Likes: 0   


En Narkomans Erindringer


Om boka: Dette er en bok som er skrevet på grunnlag av en dagbok. Boka er skrevet som et minnesmerke etter en person som levde hardt og kortvarig. Håpet er at andre vil se hvor fort ting som virker uskyldig i starten kan utvikle seg til et mareritt. Både for den det gjelder og omgivelsene. Det som er nytt og spennende kan med tiden få uante konsekvenser. Han som skrev dagboka var en barndomsvenn, som med tiden nok ble mere en flyktig bekjent. Etter hans for tidlige dødsfall deltok jeg i hans begravelse og kom da i prat med hans foreldre. De hadde behov for å prate om sorgen og jeg ble en av de som de kunne dele den med. De visste at jeg var en av de som hadde tidligere prøvd å hjelpe deres sønn ut av uføret, så de hadde tillit til meg. Når de gikk gjennom hans eiendeler kom de over hans dagbok og lot meg lese den. De husket den gang han fikk boka i gave av sin mormor, men de visste ikke at han hadde skrevet i den gjennom så mange år. Selvfølgelig var det trist for de å lese hans etterhvert desperate tanker, men de var også takknemlige over å få innblikk i et liv de lenge var blitt stengt ute fra. De hadde i lang tid vært hjelpeløse vitner til sønnens kamp mot avhengigheten og hans stadig forverrede helse. Svik, løgner og en kamp for å få hjelp av det offentlige hadde vært en del av deres hverdag alt for lenge. Det er synd å si det, men deres liv fikk en ny start etter dødsfallet. Selv om det er den avhengige som er den syke, stopper livet opp også for de som er glad i ham eller henne. Tanker og bekymringer dominerer alle aspekter av deres liv. En avhengigs liv er et liv med nærmest total egoisme. Behovene deres er alt som betyr noe, følelsene blir mer og mer avstumpet og deres tidligere personlighet forsvinner. Alt negativt man opplever fra den personen kan tilskrives deres avhengighet. Selv om man rasjonellt sett vet at det er narkotikaen som styrer personen og gjør de i stand til å stjele fra sin egen familie, manipulere og lyve for å oppnå noe blir man ikke mindre følelsesmessig såret. Tanker om tidligere bedre tider og hva som kunne vært er uunngåelige. Foreldrene ser andres barn bli etablert med både jobb og barn, mens deres eget ikke kommer seg noen vei. Å oppleve noen som lever sitt liv i en nedadgående spiral er sårt, når det er deres eget barn blir det spesielt vondt. Selv om de forstår at avhengigheten er et resultat av egne avgjørelser og feiltrinn, er det vanskelig å ikke bebreide seg selv. Behovet for å få et svar på hvordan alt gikk så galt er både naturlig og påtrengende. Skulle oppdragelsen vært strengere, var det faresignaler de overså, venner de skulle holdt et mer årvåkent øye på eller skulle man vært flinkere til å involvere seg i barnets liv før ting kom ut av kontroll. Etter sønnens død fikk foreldre god hjelp fra kommunen og kom i kontakt med psykolog og andre foreldre som var eller hadde vært i samme situasjon. De sa at det mest viktige de fikk ut av det var at de skulle fokusere på de gode minner som de faktisk hadde hatt med sin sønn. Den rusavhengige sønn var en annen person en deres virkelige sønn.
Litt informasjon om sønnen og hans bok er på sin plass. Han het Geir, vokste opp i en middelsstor by sammen med sine foreldre Jan og Tove, også hans 2år yngre og litt slitsomme søster Aina. Hans mormor som var en viktig del av hans barndom bodde bare få kilometer fra ham. Hun var enke etter at hennes ektemann døde av hjerteproblemer. Geir hadde en ganske så normal barndom med fotballspilling med kompiser og aktiviteter de fleste barn bedriver. Han hadde også en trygghet i familiens 2schæferhunder. Han brukte mye tid på å gå turer og leke med de. Ingenting hos ham tydet på noe som kunne føre til problemer eller vanskeligheter senere i livet. Skolen gikk også greit selv om det ikke var som normalt er ikke det morsomste han visste. Han var rett og slett en helt vanlig gutt med det nettverk og den trygghet barn behøver. Dagboka fikk han i bursdagsgave som 14åring, alltså før han kom i problemer. Dette er hans historie og egne ord:
Oppvekst: Jeg vokste opp i en trygg by, i ett trygt land, i en trygg del av verden. Høres kanskje kjedelig ut, noe det også forsåvidt er. Er nok de som mener at jeg burde være takknemlig over å vokse opp i ett samfunn som sørger for alles trygghet. Alt som er forventet av oss er at vi klatrer livsstigen som på forhånd er satt opp for oss. Stigen er selvfølgelig ikke en fysisk håndgripelig ting, men den forventning samfunnet har til ditt liv. Noen trinn er som følger: Barnehage-grunnskole-videregående-personlighetsdrepende jobb. Et manglende trinn fører til at man blir sett på som en outsider. Jeg mangler opptil flere og må betale for det nå. Det sies at det er positivt at man er seg selv, men det funker selvsagt bare så lenge andres forventninger til deg blir oppfylt. Men tilbake til begynnelsen, det vil si til begynnelsen av mitt liv. Mine aller første leveår er naturligvis ganske uinterresante. Når jeg ser barnebilder av meg selv får jeg en uvirkelig følelse. En slags distanse til det. Jeg vet det er meg, men samtidig er det et helt annet menneske. Et barn som ennå ikke er tynget av sammfunnets krav. Kaoset og tempoet i samfunnet gjør oss nok usikre på om vi virkelig duger. Det gjelder ikke bare utdanning og jobb, men det påvirker vårt forhold til hverandre, og vår oppfatning av verden.
Før i tiden hadde man ikke som nå SFO, diverse kurs og alskens aktiviteter. De levde mere fritt. Allikevel ble det folk av de også. De måtte ta ansvar for egen underholdning, noe som sikkert førte til mere selvstendige mennesker. Selvsagt fins det ting som er bedre nå enn før i tiden. Bedre helsevesen har desimert barnedødligheten, også respekten for barns rettigheter er kommet en god del lengre. De fleste foreldre håper at deres barn vokser opp til å bli lykkelige og veltilpassede. Men når skjebnen(For de som tror på slikt) tilbyr deg unge, uutdannede foreldre er det et første hint om at du kanskje ikke kommer til å leve et typiske a4 liv. Uansett hvor mye de prøver å skjule det vil underbevisstheten din påvirkes. Tilfeldighetene rår om hvor heldige eller uheldige vi har vært med våre foreldre. Er vi et ønsket resultat av to menneskers kjærlighet til hverandre, eller bare et uhell. Tror vi skal være takknemlige for at våre foreldre i mange tilfeller ikke forteller den hele og fulle sannhet om vår tilblivelse. Miraklet ved å bli til er ikke like imponerende hvis det skjer som resultat av en sprukken kondom, eller alkoholens magiske innvirkning på dømmekraften. Jeg påstår selvfølgelig ikke at disse foreldrene er dårligere enn andre, men utgangspunktet blir iallefall vanskligere. Å plutselig måtte innfinne seg med at man skal bli foreldre er krevende for enhver, spesielt når det ikke er planlagt. I bakhodet vil manalltid tenke på hva man har forsaket uansett hvor glad en er i sitt avkom. Naivt sett hadde det vært ønskelig med en eller annen form for kvalitetssikring av folk før de får barn, men det er jo selvfølgelig ikke gjennomførbart. Storsammfunnet har mye som kan hjelpe oss til å oppfostre våre barn. Så som regelmessige legesjekker,kurs og barnehage. Vi er alle et resultat av arv og miljø. Slikt kan slå ut både positivt og negativt. For meg har det nok slått ut mest negativt, iallefall hitill. Kanskje jeg blomstrer sent, men det er nok lite sannsynlig. Som nyfødt har vi noen medfødte kvaliteter fra vår slekt, men i det store og hele er vi tomme beger som venter på å fylles. Dette er en risikabel affære for oss. Helt ute av vår kontroll tillegger våre foreldre og samfunn oss et tankesett vi ikke kan protestere imot før det er for sent.
Hva betyr kjærlighet for oss, hva betyr det å elske. Kjærlighet er synonymt med glede,sorg spenning,bekymring. Spenner fra det dypeste dype til euforiske høyder.
Det aller viktigste er foreldre som hjelper deg til å utvikle et moralsk kompass, så man unngår iallefall noen av livets fallgruver. Uansett har alle behov for å vite at noen er der for deg. Det har lite betydning om det er familie eller venner. Mitt problem er at jeg hadde unge, blakke foreldre som nok ble overveldet av ansvaret det innebar å bli foreldre. Jeg sier ikke at unge foreldre ikke kan være utmerkede foreldre, men livserfaring er viktig. Håpet er at de vokser med utfordringen.
Mine 10 første år var gode og trygge, etter det ble livet mere krevende. På den tiden ble mine foreldre skilt. De ble revet ut av ungdomstiden den gang de fikk meg. Romantikken er det første offer når virkeligheten griper fast i en. Veien fra å være unge forelskede, og å ha følelsen av å leve på rosa skyer, til å brått bli ansvarsfulle foreldre med jobb og regninger. Ikke alle takler den overgangen like knirkefritt. Farn min har alltid hatt visse problemer med impulskontrollen sin. Kombinert med en tørst for alkohol, var det i grunnen bare et tidsspørsmål før han skuffet. Noe han har fortsatt med konsekvent med senere. Det som endte deres forhold var et han dessverre var utro. Jeg sier dessverre med et visst forbehold, for ingen vet hvordan livet vårt vill utviklet seg om dette ikke hadde skjedd. Uansett flyttet han ut, og jeg ble værende hos min mor. Dette var starten på et turbulent forhold mellom meg og ham. Jeg har forståelse for at han kanskje følte seg fanget i et voksenliv han srengt tatt verken var klar eller moden for. Men i mitt sinn er det ingen unnskyldning for å rive familiens trygghet i filler. Resultatet av hans egoisme var at han mistet en familie og jeg mistet noe av min trygghet.
Kunne jeg strekke hånden ut og gripe tak i en stjernefor hver gang du fikk meg til å smile, ville jeg hatt kveldshimmelen i min hånd...
Alle føler seg alene og forlatt iblandt, men det er som regel forbigående følelser. Men å være virkelig ensom over lang tid kan forandre ens personlighet. Tanker om at man er lite verdt og ikke duger, sniker seg sakte men sikkert inn i hjernebarken. For å utvikle seg følelsesmessig har man behov for å bli sett og lagt merke til. Jeg ser eksempler på "gamle" som har et følelsesregister som ungdom, og omvendt. Årsaken til at det er slik tror jeg skyldes at de har vokst opp ensomme, blinde for jevnaldrendes utvikling. Det blir sagt at man utvikler seg med alderen, men det er jo ingen automatikk i det. Det aller viktigste er et godt grunnlag fra man er ung, og å være bevisst seg selv på hvem man vil bli. Opplevelser og erfaringer vi gjør kan både forvanske og lette vår utvikling.


Selvmord:
Hadde en venn som het Geir, han var 15år altså et år eldre enn meg. Som meg var også han en outsider, kanskje til og med i større grad enn meg selv. Vi ble nok venner ettersom vi begge gikk alene og søkte etter noen i vår situasjon. Noen som visste hvordan den andre hadde det. Rart hvordan man blir utelukket av andre uten å fatte hvorfor det er slik. De som utelukker noen er vel ikke alltid bevisst på hvorfor de gjør som de gjør, føles nok enklest å følge de andres spor. Det eneste som er verre enn å mobbe, er selv å bli mobbet. Jeg syntes Geir var en hyggelig fyr, og jeg så heller ingen grunn til at akkurat han skulle være et offer for mobbing. Han bodde hjemme hos sin mor og storesøster Nina. Moren var hjelpepleier, mens Nina tok på seg noen deltidsjobber for å bidra litt økonomisk. Iallefall dekke sine egne utgifter. Faren hadde Geir bare kontakt med sporadisk på det beste. Farens motvilje mot å hjelpe til økonomisk, gjorde at de hadde det trangt. Er nok forståelig at moren ikke hadde krefter til å hjelpe og støtte Geir, men beklagelig er det uansett. Vi hadde en felles interresse som var fisking. Han likte også å gå turer i naturen, men det ble for kjedelig for meg. Merket tidlig at fisking en ganske altoppslukende hobby for ham. Hyppige fisketurer,mange fiskemagasiner og han lagde også sin egne fluer. Senere i livet forsto jeg at naturen var en velkommen flukt fra virkeligheten for ham. Et sted hvor han hadde kontroll på sitt liv og sine tanker. Men dessverre forsvinner ikke det virkelige liv av seg selv. Alle har vi våre forpliktelser som drar oss ut av drømmen. Hans private demon var skolen. Selv om han skulket mye, kunne han jo ikke kutte ut skolen helt. Hans medelevere plaget og mobbet ham i både skoletimene og friminuttene. Lærerne kan umulig unngått å merke at han ble plaget daglig, men dessverre ble ingenting gjort med det. Ansvarsfraskrivelse var lettere enn å faktisk gjøre sin plikt. Jeg hadde kun vært venner med Geir i 4-5måneder før den skjebnesvangre dagen. På sin 16årsdag hadde hans far i en slags misforslått snillhet kjøpt et jaktgevær til ham. Greit nok at Geir var interresert i jakt og fiske, men hvem kjøper noe slikt til et mobbeoffer. Spesielt når han er en tenåring med de vekslende sinnstemninger det innebærer. Jeg var på besøk hos min far den helgen Geir hadde bursdag, så jeg gikk dessverre glipp av den. Noe som har plaget meg en hel del i ettertid, faktisk hele livet. Allerede førstkommende mandag etter bursdagen tok han sitt liv. Mens mora var på jobb og søstera på skolen. Han hadde låst døra til rommet sitt, satt seg på en stol i midten for så å skyte seg i hodet. Søsteren Nina fant ham etter skolen ved hjelp av en reservenøkkel. Hun skulle bare spørre hvorfor han ikke hadde vært på skolen, istede ble hun utsatt for sitt livs sjokk. Dagen etter hadde vi en minnestund på skolen, men eller var det taust om det som hadde skjedd. For meg var det utrolig hvor fort alt og alle virket å glemme det hele. Var akkurat som om hans liv ikke hadde noen verdi mens han levde, og nå når han var død var alle likegyldige. Det eneste jeg merket var de ondsinnede ryktene som gikk om hans mor. I stede for å tilby henne trøst og forståelse, vendte folk ryggen til henne. Skjønner at folk blir i villrede over hva de skal gjøre og hvordan de skal oppføre seg. Men å snu ryggen til er iallefll ikke løsningen. Det var tross alt det som frarøvet henne hennes sønn. Som et slags bittert etterord endte det med at hun ikke maktet mere og flyttet. Hørte også rykter om at søsteren fikk narkotikaproblemer, men fikk aldri bekreftet det. Har lært å ikke tro på rykter, og håper i det lengste at det gikk godt med henne.


Dato?
Etter selvmordet var jeg atter en gang ensom og alene. Jeg begynte å vandre omkring uten mål og mening, alene med mine tanker. Tanker om hva framtiden har å by på, om noe. Tanker om hvem jeg er. Tanker så mange unge har tenkt før meg. I bunn og grunn lite orginale tanker, men for meg altoppslukende. Følelsen av å være identitetsløs, usynlig. Behovet for å føle meg godtatt førte meg sammen med de såkalt tøffe gutta. De som røykte,drakk og generelt gjorde faenskap. Vi følte at vi måtte gjøre noe "modig" for å bli lagt merke til. Når vi samtidig konstant manglet penger til røyk, var ideen om å utføre et butikkinnbrudd innlysende for oss. Noe planlegging var det ikke snakk om. Vi bare ventet til det ble mørkt før vi snek oss på baksiden av butikken. Den var stengt for dagen og lå i et øde strøk, så faren for å bli oppdaget var betryggende liten. For ikke å vekke noen oppmerksomhet bestemte vi at det var lurt å være kun 2 som gjorde brekket. Likevel var nervøsiteten til å ta og føle på. Nervøse blærer førte til noen pauser. Men alt gikk enkelt og greit for seg, og inne på lageret fikk vi fylt hver vår bag med tobakk. På vei hjem igjen var vi lettet, og ikke lite stolte over vårt vellykkete brekk. Vi dro hjem til meg for å dele byttet. Dette var starten på et kortvarig kriminelt samarbeide. Det neste halvåret gjorde vi hytteinnbrudd, biltyveri og alt vi kunne finne på. Det føltes godt å ha en "partner in crime", en jeg måtte stole på og som måtte stole på meg. Vi hadde et hemmelig liv ingen andre fikk ta del i. Men alle gode ting har en slutt. En brå en sådann. En morgen våknet jeg av at vi fikk besøk, jeg tenkte ikke særlig over det og prøvde å sovne igjen. I neste øyeblikk banket det på soveromsdøra og inn kom 2kvinnelige politibetjenter. De ba meg høflig om å ha på meg klær, mens de gikk bort og forklarte situasjonen for min mor og søster. Jeg følte et kaos i hodet, forvirret og redd. I ettertid er jeg takknemlig over hvor profesjonelle politiet var. Skammen over å ha en politibil, en såkalt svartemarja, i gårdsplassen var tung å bære for min mor. Samtidig lærte jeg oppe i alt det negative at min mor støttet meg uansett hva slags tankeløse ting jeg gjør. Dette er en lærdom jeg har tatt til hjertet. Et menneske kan ikke dømmes ut ifra den enkelte handling, men helheten. Som du sikkert forstår er jeg ikke noen hardbarket kriminell, snarere myk og usikker. Men livet kan gjøre hjertet hardt iblandt. Uansett slapp vi forholdsvis billig unna det hele på grunn av vå lave alder. Vi fikk en liten bot og 2års utsettelse på førerkortet. Den største konsekvensen var at hans foreldre bestemte at han trengte en miljøforandring. Så kort tid etter flyttet de til en annen kommune. Ett år senere hørte jeg et rykte om at hans foreldre var blitt skilt. Håper for hans del at det var bare ett grunnløst rykte. Har ofte tenkt på hvordan livet hans har utviklet seg etter at våre veier skilte lag. I mine beste stunder forestiller jeg meg at han skjerpet seg, tok utdanning fikk seg en ok jobb og er fornøyd med livet sitt. Jeg finner ingen trøst i at andre har det like dårlig eller verre enn meg selv. Men jeg har en gnagende følelse av at han har like store problemer som meg. Kanskje er det bare min samvittighet som plager meg.


Familie:
Mine beste støttespillere har alltid vært familien min. Ikke alle har det slik, så det er jeg takknemlig for. De er samtidig min største bekymring og irritasjon. Min kontakt med min far er minimal for å si det mildt, behovet for kontakt likeså. Heldigvis har jeg alltid hatt ett tett og nært forhold til min mor og lillesøster Aina. Aina er 2år yngre enn meg, så naturligvis har vi forskjellige omgangskretser. Vi hadde nok et typisk søskenforhold når vi var yngre. Hun så opp til sin storebror med beundring i blikket, mens jeg på min side prøvde å unngå henne på skolen og ute blandt venner. Når vi var hjemme spilte vi spill og hadde mye moro sammen. Jeg var stolt over å være hennes bror, og tok storebroransvaret på alvor. Da hun kom i tenårene ble forholdet mellom oss mere anstrengt. Hun hadde nok forlengst innsett at hennes storebror ikke var så beundringsverdig allikevel. Jeg var nok også litt sjalu på hennes gode forhold til mor. Vi ble behandlet likt. Det var aldri snakk om noen forskjellsbehandling. Ingen av oss følte at vi ble favorisert, og godt er det. Likevel følte jeg at Aina hadde et bedre og mer åpenhjertig forhold til henne. Det var ikke bare i forhold til mor hun var bedre enn meg. Hun har hele tiden vært mer tilpasningsdyktig enn meg når det gjelder nye situasjoner og relasjoner generelt. Hennes sprudlende personlighet gjorde at hun hadde lett for å bli kjent med folk. Venner, lange telefonsamtaler og høy latter fra rommet hennes var fast ingrediens i hverdagen hos vår lille familie. Populariteten hennes forsterket min følelse av ensomhet. Jeg var forsåvidt glad på hennes vegne, men jeg funderte ofte over hvor forskjellige to søsken kan være. En skoleflink, ansvarsfull og sosial kontra en usosial slubbert. Har en følelse av at hun har gjort de riktige valgene i livet, og gjort det som er sosialt forventet av henne. Hun har også vært flink til å takle de humpene som har kommet hennes vei.



12.Juni 1980
Våknet like før klokka 8, sto opp hoppet i dusjen og heiv i meg en liten frokost. Første skoletime starter kl.9. men ettersom vi bor bare 400meter unna skolen har jeg som regel god tid. Glad jeg ikke har det som de som må ta buss til skolen, skjønner ikke hvorfor deres foreldre måtte flytte så avsides? Men har også merket meg at jo kortere skolevei folk har dessto oftere kommer de for sent til timen. Sikkert lett å tro at man har bedre tid en det de virkelig har. Jeg sliter mest om mandagene, ukens aller verste dag. 2dager med moro blir brått byttet med å måtte våkne tidlig og følge med i timene i en blanding av halvsøvne og ren kjedsomhet. Som du sikkert forstår er jeg ikke særlig glad i skolen. Syns vi lærer, eller prøver å lære, så mye vi ikke får noe nytte av senere i livet. Spesielt matte sliter jeg med. For å bli flink i noe må jeg være interressert i det. Hvorfor skal vi lære alt dette når det er bare å bruke kalkulatoren? Hadde de hatt kalkulator før i tiden ville også de brukt den. Det som er greit med skolen er vel kun friminuttene selv om de er alt for korte. Vi spiller fotball i alle friminutt, og vi møtes også etter skolen for å spille videre. Heldigvis har vi gym 3dager i uka. Den ene dagen har vi dobbeltime i bassenget. Svømming og fotball er mine 2 store interresser.
I dag er det heldigvis fredag, min og mange andres favorittdag. Ikke bare er det siste skoledag i uka, vi har også gym. Ellers bruker vi en del tid på å planlegge hva vi skal gjøre i helga. I kveld skal jeg på en hjemmefest hos en kompis. Det blir nok morsomt. Endelig helg.. Ps. Dette er min første dagbok så jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å skrive, men skal gjøre mitt beste.


28.September 1980 (Tilføyelse)
Oppdaget i dag at jeg har glemt å skrive noe på veldig lenge. Har egentlig ikke skjedd noe nytt. Er bare uvant å skrive, spesielt når jeg ikke vet helt hva jeg skal skrive om. Men det er vel meningen å skrive om hva som foregår i livet mitt, så jeg får gjøre det. Siden sist gang jeg skrev har jeg brukt tiden på venner, skole og fotball. Ikke noe nytt og spennende altså. Kanskje jeg bør finne på noe spennende å gjøre så jeg har noe interresant å skrive om?


Søndag 14. Juni 1980
Utrolig hvor irriterende fort tida har gått. Føles som om helga nettopp har startet når den egentlig går nådeløst mot slutten. Festen på fredagen var litt kjedelig til å begynne med, men ble heldigvis bedre utover kvelden. Dessverre var det ikke så mange jenter der, og ingen jeg er interresert i heller. Uansett ble jeg sittende sammen med noen kompiser og drakk øl og tequila. Noe som dagen etter viste seg å være en dårlig miks. Men så lenge det var moro der og da, så er vel alt greit. Hører mange syte og klage når de er bakfulle, sier at de aldri skal drikke mere eller i det minste drikke mindre. Et løfte som kun varer til neste fest. Lørdagen startet med en stor omelettporsjon og tv-titting. Spilte også litt dataspill fram til formiddagen. Vi er en gjeng som spiller fotball fast hver lørdag. Vi spiller også andre dager, men lørdagen er liksom den dagen vi må spille, om du skjønner hva jeg mener. Jeg spiller ikke for noe lag, syns det blir kjedelig når vi får beskjed om hva vi skal gjøre av treneren. Har ingen ambisjoner om å bli proff heller, så jeg holder meg til løkkefotballen. Etter å ha spilt et par timer dro vi på et sted som har innendørs paintball. Eller det er vel ikke paintball, men vi "skyter" med laser. Husker ikke hva det heter, det ligner på paintball så jeg kaller det for det. Rundt 19tida var jeg hjemme igjen. Vår familietradisjon er hjemmelaget pizza hver lørdag med familien samlet. Egentlig ganske koselig, selv om jeg later som at jeg ikke bryr meg om det. Tror pizzakvelden er verst for Aina, hun spiser fort og vil slippe unna så fort som overhode mulig. Hun vil heller sitte på rommet sitt og høre på musikk mens hun har timelange telefonsamtaler med venniner. Men så lenge hun er borte fra meg så bryr jeg meg ikke om hva hun gjør. Ble en ganske tidlig kveld for meg, følte meg sliten etter å ha gjort masse i løpet av dagen. Irriterende at jeg sovner tidlig når jeg har fri, mens når jeg må tidlig opp dagen etter er det nesten umulig å sovne. Søndager består for det meste av å bare late meg mest mulig. Sitter klistret foran tv og dataskjermen det meste av dagen. Dessverre må jeg også få gjort unna lekser jeg er på etterskudd med. Vi har egentlig leksfri over helgene, men jeg er en mester i å drøye lengst mulig med å gjøre de. Er nok ingen andre å skylde på enn meg selv, men dørgende kjedelig er det allikevel. Har hatt en fin helg og gleder meg faktisk litt til å begynne på ei ny skoleuke, men bare litt altså.


Mandag 15.Juni 1980
Hadde egentlig sett fram til skolen igjen, men ble nok dessverre en skuffende dag. Somlet så fælt i morges at jeg kom 15minutter for sent til skolen. Heldigvis var det en vikar som hadde oss i engelsktimen. Vikarer er redde for å bli upopulære så de sier ingenting. Men når en får en dårlig start på dagen blir det noe en drar med seg resten av dagen. Følte meg både trøtt og grinete. Giddet heller ikke å spille fotball i friminuttene. Selvfølgelig la de andre merke til mitt dårlige humør, og gjorde sitt aller beste for å irritere meg. Hadde mest lyst til å skulke skolen og bare dra hjem. Kom fort på bedre tanker, unødvendig å gjøre dagen verre enn den er. Denne skoledagen føltes som den lengste jeg noen gang har hatt. Etter at skolen endelig ble slutt og jeg kom meg hjem, kastet jeg i meg middagen og barrikerte meg på rommet mitt. Ikke min beste dag kort sagt. Tanken på at det er enda 4skoledager før helga er mildt sagt trist å tenke på. Nå gidder jeg ikke å skrive mer. God natt.


Lørdag 20.Juni 1980
Kjeder meg litt nå, så jeg kan like godt fortelle hva jeg har gjort denne uka. Selv om starten på uka ikke var den beste har jeg hatt en ganske god uke. Bortsett fra den vanlige fotball-og dataspillingen har jeg faktisk hatt det moro sammen med Aina. Pappa kjøpte et par brettspill til oss. Eller han sa de var for hele familien, men jeg tror han hadde en baktanke med det. Han har flere ganger sagt at han selv savnet å ha søsken når han selv var liten. Det er kanskje slik at vi tar for gitt det vi har? Selv om jeg syns Aina kan være veldig slitsom og sutrete, så er hun jo min søster. Skolen har også vært glimrende, har gledet meg til å gå på skolen hver dag. Det hadde du nok ikke ventet fra meg? Timene er fortsatt like drepende kjedelige, men det som er nytt er Veronica. Hun går i samme klasse som meg. Har selvfølgelig pratet med henne før og alt det der, men i det siste har jeg begynt å se på henne på en annen måte. Vet ikke helt hva jeg skal kalle det men jeg tenker mer og mer på henne. Blir sjenert og klønete når jeg skal snakke med henne. Hun er pen og morsom, og hun liker også å spille fotball. Jeg har ikke spilt sammen med henne utenom på skolen, hun er faktisk god. Til å være jente. Veldig irriterende at det er så vanskelig å prate med henne. Hun er trivelig men hun blir vel snart lei av min stirring og klønete oppførsel. Det er så ille for meg at jeg droppet en fest i går, fordi jeg ville unngå å treffe henne. Føles lettere å prøve å prate med henne på skolen. Hun blir vel heller ikke imponert om jeg drikker meg full og gjør noe dumt for å imponere henne. Det har iallefall pappa lært meg. Håper bare hun ikke treffer noen andre gutter der.


Fredag 26.Juni 1980
Det er faktisk ganske slitsomt å kun tenke på den samme tingen hele tiden. Jeg tenker da selvfølgelig på Veronica. Har denne uken klart å snakke med henne ganske mye faktisk. I går var jeg til og med hjemme hos henne. Skal ikke påstå at noe spennede skjedde, for det gjorde det dessverre ikke. Vi så en film og spiste popcorn. og bare pratet om skolen og venner. Føler at jeg blir mere avslappet sammen med henne, og at hun trives sammen med henne. Tror at jo mindre desperat jeg føler meg dessto lettere blir det å være i nærheten av henne. Men jeg innrømmer gjerne at jeg fortsatt har masse sommerfugler i magen. Vet ikke helt om jeg ønsker at de forsvinner, eller om det er spennende å føle på de? Det jeg tenker mest over er hvordan jeg skal finne ut om hun liker meg eller ikke. Jeg vet hun liker meg som kompis, men det er ikke nok for meg. Tror jeg iallefall. Vet ikke helt hva jeg ønsker lenger. Følelsene mine er helt ute av kontroll for tiden. Jeg trodde at å være forelsket skulle være moro, men det er vel heller det motsatte. Uansett håper jeg at hun ikke bare ser på meg som en venn. Noen kompiser av meg sier at hvis en gutt venter for lenge med å prøve seg, er det nesten umulig å bli kjæreste med henne. Vet ikke om jeg skal ta de alt for alvorlig, har tross alt ennå ikke sett de med kjærester. Selv om de sier at de har en del erfaring, så er det nok bare skryt. Jeg og Veronica har planlagt å se en film hjemme hos meg i morgen. Dessverre blir det sammen med resten av familien min i stua. Mamma vil ikke at jeg har med meg ei jente på soverommet. Har protestert høylytt og ofte, men ingenting hjelper. Føler at hun behandler meg som en unge, hva er så galt med å være på mitt rom?


28.Juni 1980Søndag
Var meningen å skrive i går kveld før jeg sovnet, men var for oppspilt. Veronica ringte meg ganske tidlig om morgenen for å finne ut når hun skulle komme overtil meg. Så vi ble enige om det, og hun sa hun gledet seg til det. Jeg ble ganske satt ut når hun sa hun gledet seg. Tankene kvernet rundt hva hun faktisk mente. Gledet hun seg til filmen eller kanskje pizzaen? Er vel ingen grunn til at hun skulle glede seg til å treffe mine foreldre og søster? Kunne det være så enkelt som at det var meg hun gledet seg til å være sammen med.. Det var tross alt den mest logiske alternativet. Men når jeg er usikker og ikke våger å ha for store forventninger, ja da er det lett å bli forvirret. Det beste var nok å tenke på det verste og håpe på det beste. Dessverre følte jeg at jeg måtte gjøre noe jeg helst ikke vil gjøre, nemlig rydde rommet. Motivasjonen var heldigvis mye bedre enn den ellers bruker å være. Jeg ryddet, vasket og til og med tørket støv! Snodig hvor motiverende jentebesøk kan være. Jeg vet at vi ikke fikk lov til å være alene på rommet mitt, men hvem vet kanskje får vi lov likevel. Tok meg også en tur til frisøren, noe jeg heller ikke er spesielt begeistret for. Føles så rart å sitte foran et speil, samtidig som noen står bak deg og kommer med spørsmål. Klarer aldri å bestemme meg for hvor jeg skal se. Skal jeg se rett i speilet, eller bakken? Etter frisøren dro jeg til noen kompiser for å spille fotball, var godt å tenke på noe annet enn Veronica og kvelden. Ville også holde meg så lenge hjemmefra som overhodet mulig. Pappa syns visst det er veldig morsomt å kommentere det han kaller mitt "damebesøk". Like før hun skulle komme hoppet jeg i dusjen og gjorde meg klar. Var fast bestemt på å gjøre et best mulig inntrykk på Veronica. Ikke sikkert jeg får flere sjanser. Etterhvert kom hun og vi så alle en komedie og koste oss med maten. Jeg hadde det hyggelig, og det virket som også hun koste seg. Pappa overrasket meg også med å oppføre seg skikkelig. Var redd han skulle skjemme meg ut, men de oppførte seg som de ellers gjør. Kan det være at jeg undervurderer min familie? Etter noen små hint fra meg fikk vi gå på rommet mitt, til tross for det tidligere forbud. Tiden hadde gått fort og vi hadde bare 1time på oss før hennes mor kom og hentet henne. Vi satte oss i senga og prøvde litt keitete å få i gang en samtale. Jeg tok uventet for både meg og henne mot til meg og berørte hennes hånd. Var litt anspent men når jeg kjente at hun trykket hånden min forsvant alle bekymringer. Det var et håndtrykk som bekreftet for meg at hun faktisk likte meg. Jeg lente meg fram og ga henne et ømt kyss på leppene. Et kyss ble til flere, tid og rom forsvant følelsen av lykke og varme spredte seg i kroppen min. Men alle gode ting har en slutt. Moren kom og hun måtte dra hjem. Jeg satt igjen med mange tanker og følelser surrende i meg. Endelig hadde jeg fått meg kjæreste!!


Tirsdag 12Juli 1980
Du skjønner sikkert hvorfor jeg ikke har tatt meg tid til å skrive. Jeg og Veronica har hengt sammen nesten døgnet rundt siden vi ble sammen. Ikke om natta da selvfølgelig. Har hørt antydninger fra noen av mine kompiser om at de har sett lite til meg i det siste. Og jeg forstår jo at jeg har vært veldig dårlig til å være sammen med de. Har heller ikke spilt fotball, noe som er ganske uvanlig til å være meg. Men jeg både tror og håper at de skjønner at jeg er opptatt med Veronica akkurat nå. Gode venner er der for deg også i dårlige tider, tenker jeg. Klarer de ikke å fatte det så er de dessverre ikke de jeg trodde de var. Men nå skal jeg ikke fokusere på det negative før jeg har grunn til det. Alt ordner seg sikkert. Uansett er jeg overlykkelig over å ha en kjæreste, noen å være glad i. Selv om jeg er ganske åpen om ting overfor mine venner, så er man åpen på en annen måte overfor kjæresten. Vet ikke helt hvorfor det er slik, det er vel bare sånn ting fungerer? Men på den andre siden er de tingene jeg snakker med mine kompiser om, ikke noe jeg trenger å fortelle Veronica heller.


Lørdag 16Juli 1980
Min viktigste oppgave eller mission denne uka, har vært å teste ut hvor drøy jeg kan være med Veronica. Tenker da selvfølgelig på sex, som alle gutter gjør. Fram til i går hadde jeg bare fått lov til å kysse og ta litt på henne. Å kjenne på hennes pupper er selvfølgelig ganske greit, men når det er kun utenpå genseren ødelegger det litt av moroa. Jeg vet jo at gutter er kåtere enn jenter, eller det er iallefall det jeg har hørt. Litt usikker på om det er sant. Men for oss er det nok sant. Veronica virker å være fornøyd med vanlige kyss, og tungekyss når hun gidder. Mens jeg føler for å rive av meg klærne så fort jeg overhode kan...Men jeg tror ikke jeg hadde tort å gjøre det i virkligheten, hva om hun ler eller fniser når hun ser min spinkle kropp? Veronica var som vanlig hjemme hos meg på rommet mitt i går kveld. Jeg hadde mast meg til å få en tv på rommet, så vi fikk være sammen alene. Må legge til at mamma har godkjent at vi er alene uten å bli overvåket. Tror nok det er fordi hun har blitt bedre kjent med Veronica, og vet at hun er ei skikkelig jente som vet å sette grenser. Veronica elsker gamle romantiske filmer, og tilfeldigvis var Casablanca på tven. Jeg syns den var dørgende kjedelig, hjalp heller ikke at den var i svart/hvitt. Men selvfølgelig er jeg ikke så dum at jeg sier at jeg ikke liker den. Jeg har lært meg at når hun er fornøyd, blir sørger hun for at også jeg er fornøyd. Det var jo egentlig ganske koselig tross alt å ligge i senga med Veronica i armkroken. Jeg kysset henne av og til på pannen, og strøk henne ømt på armen. Filmen var ganske lang, så jeg måtte konsentrer meg hardt for å holde meg våken. Når filmen heldigvis sluttet lå vi bare der uten å snakke, et romantisk øyeblikk kan du si. Kosen utviklet seg sakte fra forsiktig kyssing til mere rett på action. Jeg prøvde noe jeg så mange ganger tidligere har mislykkes med, nemlig å få av henne genseren. Fikk et lite sjokk når jeg merket at hun denne gangen ikke nektet eller vrei seg unna, men tvertimot lot meg ta den av henne. Hun var snill nok til å ta av seg bhen også når vi først var i gang. Jeg har sett pupper før men aldri på så nært hold. Så dette var et ganske stort øyeblikk for meg. Etter litt uerfaren knaing og klåing tok jeg sjansen på å kysse de også. Skulle nok vært bekymret for å få et slag av Veronica, men mine tanker var på en helt annen planet. At hun forsto at jeg var tent er ikke så vanskelig å skjønne, er du gutt så har du dessverre noe som avslører deg lett. Når hun strakk fram hånden og berørte min avslørende bul, var jeg faktisk redd for at jeg skulle svime av. Redselen for å nå et for tidlig slutt var der også, en redsel som ble fort til virkelighet da hun dro ned buksa mi og runket meg. Hun smilt heldigvis og ga den et lite kyss. Jeg følte en overveldende følelse av noe ubeskrivelig. Var faktisk ikke flaut at det var så kortvarig heller, vi bare la oss ned og snakket om ting vi vanligvis snakker om. Den neste dag følte jeg meg overlykkelig over å ha tatt et nytt steg i mitt forholdet. Før trodde jeg at jeg kom til å skryte til alle kompiser over hva jeg hadde gjort. Men når det først skjedde følere jeg at det angår kun meg og Veronica. En god og positiv opplevelse som blir bare mindre viktig av at flere enn oss deler den.


Onsdag 20Juli 1980
Etter å ha opplevd det jeg har sammen med Veronica har jeg innsett hvor uerfarne mine venner faktisk er. Min mistanke om at de alle er jomfruer er blitt sterkere. Tipper det de vet om jenter har de funnet på nettet, slett ikke noe de selv har opplevd. Nå er jo jeg selv jomfru, men har nok likevel kommet et stykke lengre enn de. Har prøvd å få med Veronica på å gå det siste stykket. Om du skjønner hva jeg mener.. Hun sier egentlig ingenting, så jeg har håp om at det vil skje om ikke alt for lenge. Men jeg vet at dessto mere jeg maser dessto mindre er sjansen for at det faktisk skjer. Får være tålmodig selv om det ikke er så lett. Ellers har jeg skjerpet meg og vært mere sammen med mine kompiser. Merker at jeg har savnet å spille fotball og prate tull med de, selv om jeg ikke var klar over det selv. Veronica er ikke spesielt interresert i å være sammen med mine venner, så hun holdt seg hos sine venniner. Selv om jeg savner henne når hun ikke er hos meg, er det kanskje ikke så dumt å være litt i fra hverandre iblandt. Blir lett lei av hverandre hvis vi er alene sammen hele tiden.


Fredag 22Juli 1980
Siden sist jeg skrev har jeg fått utlevert karakterkortet på skolen. Var ikke så bekymret for om de var gode eller ikke, for jeg visste jo allerede at de var sånn midt på treet. Det eneste som er litt morsomt er å se hva slags karakterer de andre i klassen har.Mine kompiser ligger på samme nivå som meg, noe som heller ikke er så overraskende. Det er vel noe som heter "like barn leker best". Veronica hadde selvfølgelig mye bedre snitt enn meg. Tror ikke det betyr at hun er smartere enn meg, er vel heller at hun bruker mere tid på leksene enn meg. Iallefall er det jeg tror. Får håpe at jeg ikke er så dum at jeg tror jeg er smart? Samme det. Aina hadde dessverre også bedre karakterer enn meg, men det er jeg vant med. Når jeg skriver dette vrøvlet er jeg akkurat kommet hjem fra kinoen. Sammen med Veronica og Aina. Vet ikke helt om jeg liker at de er sammen. Begge to kjenner tross alt mange av mine hemmeligheter. Ikke så hyggelig for meg om de deler de med hverandre. Men jeg har ikke hørt noe ennå, så jeg er nok foreløpig trygg. Planene for helgen er å ikke gjøre noe som helst. Det vil si bare slappe av sammen med Veronica, og kanskje litt fotballspilling hvis jeg gidder. Noe jeg trolig ikke gjør.


Tirsdag 1.Juli 1980
Om ei uke starter begynner sommerferien, 4ukers befriende fri fra skolens kjas og mas. Trodde jeg iallefall. Pappa har bestemt at jeg må bruke ferien min på noe fornuftig, og fornuftig i hans hode er merkelig nok en sommerjobb. Det føles urettferdig å måtte bruke min fritid på å jobbe. Skolen er jo forsåvidt en jobb det også. Men etter å hørt hans mimrestunder fra sine sommerjobber som ungdom kapitulerte jeg. Ikke at jeg hadde noe særlig valg uansett. Aina er heldig som ikke er gammel nok til å jobbe. Mamma sier at hun må bidra hjemme istede, noe som er en trøst for meg. En fattig trøst men endog. Pappa har en kompis som driver en videosjappe og trenger hjelp når hans ansatte har ferie. Ettersom jeg er ganske så filminterresert så var jeg faktisk ikke helt negativ lengre. Jeg og pappa snakket met Trond som kompisen het, og jeg fikk vite hva jeg skulle gjøre og slikt. Vi ble enige om at jeg jobbet der 3dager i uka sammen med en annen person. Trond skulle selv på sydenferie, så min sjef var noen jeg fortsatt ikke hadde truffet. Spennende. Ser for meg en halvfeit gammel type med hestehale..Jobben starter om fredag og jeg skal også jobbe i helge. De sier at jeg får bedre betalt i helgen, og det har jeg jo ingenting i mot. Litt synd at det sannsynligvis går utover festinga, men det er sikkert like morsomt å ha penger. Veronica sier at hun er stolt over at jeg skal jobbe, noe som gjør meg dessto mere motivert. Hun skal jobbe på samme klesbutikk som hun gjorde i fjor. Hun maser litt om at jeg må oppføre meg skikkelig på jobb,ikke komme for sent osv. Føles som en moralpreken, men jeg gidder ikke å starte en krangel med henne. Får bruke dagene fram til til fredag best mulig. Blir nok slutt på sene kvelder foran dataskjermen har jeg en mistanke om.


Fredag 4.Juli 1980
Føler meg faktisk ganske utslitt nå. Både fysisk og psykisk. Hadde min første arbeidsdag på videosjappa idag. Jeg jobbet fra 16-21, ikke mange timene det men sliten ble jeg allikevel. Min største tabbe var at jeg brukte tiden før jobb på å spille fotball i timesvis. Syns der og da at det var en fin måte å få tankene bort fra jobben, og nervene litt under kontroll. Det funket forsåvidt, men følte meg veldig trøtt utover kvelden. Aina prøvde å være hyggelig ved å sende meg en lykke til melding, men det fikk meg bare til å bli mere stresset. Men hyggelig var det vel likevel. Fikk unødvendig mange råd om hva jeg skulle bruke lønna mi på av mine kompiser. Jeg tror det er lurt av meg å først konsentrere meg om å holde på jobben før jeg tenker i de baner. Etter en kjapp middag og en dusj var det endelig klart for min første arbeidserfaring. Jeg kjente på nervøsiteten når jeg gikk inn på videosjappa. Må legge til at den heter "videorama", teit navn men det får nå være. Tvilen om jeg passet til denne jobben slo også hardt ned i meg. Følte meg kort sag ganske liten. Det første som møtte meg var ei søt blondine i 20årene som kom smilende og hilste på meg. Ble ganske paff, og så vidt jeg husker sa jeg ingenting. Mulig jeg mumlet fram noen ord. Heldigvis kom jeg raskt til meg selv og registrerte at hun var min arbeidskollega. Hun het Tonje, og var garantert den mest sexy jenta jeg noen gang har sett. Men ettersom hun er både eldre og alt for vakker for noen som meg, skulle nok ikke det bli noen distraksjon for meg. Hun var veldig hyggelig og sprudlende, viste meg rundt på bakrommene, og hvordan kassaaparatet fungerer. Selvtilit økte fort når jeg innså at jobben ikke var spesielt krevende. Å ta imot og levere ut videoer er jo ikke så komplisert. Gruet meg litt til å måtte prate med kundene, men regnet med at Tonje ville hjelpe meg til jeg ble mere komfortabel med det. En stor fordel med å jobbe i en videosjappe er at man kan se så mange filmer man vil gratis. Det er jo faktisk en viktig del av jobben å ha sett mange filmer. Tror nok jeg skal klare å utføre det ganske suverent. Tiden gikk fort fram til stengetid, og jeg hadde en god følelse. På vei hjem var jeg i godt humør, og lettet over å ha kommet gjennom den første dagen uten de alt for store feiltrinn. Brukte litt for lang tid på å finne filmer, men blir nok kjappere når jeg lærer hvor ting befinner seg. Etter litt mat, stengte jeg meg inne på rommet for litt spilling og avslappning. Ringte også Veronica for å skryte over hvilken flink gutt jeg har vært. Vi avtale å møtes i morgen kveld før vi avsluttet samtalen og jeg sovnet tilfreds.


Tirsdag 27.Juli 1980
De siste ukene har vært så innholdsrike at dagboka har dessverre kommet litt i bakgrunnen. Jeg jobber fortsatt på videosjappa og stortrives der. Har begynt å bli kjent med noen faste kunder og ikke blitt vant med mine arbeidsoppgaver. Har også klart å roe ned hormonnivået mitt når det gjelder Tonje. Hun er forsatt like nydelig, men nå tenker jeg ikke særlig over det lengre. Hun er en god kollega. Verken mere eller mindre. Storsjefen ringte faktisk min far i går kveld for å skryte over min innsats. Følte meg både stolt og glad over å få høre det. Selvfølgelig skjønner jeg jo at det er Tonje som har skrytt av meg. At de er fornøyde med meg gjør at jeg blir enda mere bestemt på å gjøre en god jobb. Selv om det er kun ei uke til jeg må begynne på skolen igjen, håper jeg at jeg kan ta noen helgeskift iblandt. Mamma sier iallefall at det er greit så lenge det ikke påvirker mitt skolearbeid. Omtrent samtidig som jeg begynner på skolen, får jeg også min aller første lønning. Spennende. Er sikkert ikke all verden men det er uansett penger jeg har jobbet og gjort meg fortjent til. Også helgeplanene er allerede sikret. En kompis har en storebror som bruker hasj, og vi har planer om å prøve det vi også. Foreldrene til en kompis er bortreist på fredagen, så vi får testet det i fred og ro. Har hørt fra andre som har prøvd det at det er ufarlig og at man ikke kan bli avhengig av det. Så da skader det heller ikke at jeg prøver det. Iallefall for å vite hva alt snakket er om. Veronica vet ikke om mine planer, og jeg har heller ikke tenkt å fortelle henne det. Åpenhet er greit nok, men vi trenger vel ikke dele absolutt alt. Det er sikkert ting hun også ikke forteller meg. Ellers har jeg gjort det jeg vanligvis gjør fotball,spill og soving. Ikke noe spesielt å skrive om. Kanskje jeg har noe mere interresant å skrive om i helga? God natt.


Søndag 3Juli 1980
Ligger i senga med en indre uro. Har opplevd så mye nytt i livet at jeg føler meg mentalt sliten. Er faktisk ikke sikker på om jeg er sliten på en negativ eller positiv måte..Kanskje forvirret er et bedre ord for det jeg føler. Skolen er det vel egentlig ikke så mye å snakke om, alt er like kjedelig som vanlig der. Fotball og dataspill har som vanlig vært vanlig ingrediens i min hverdag. Pappa er medlem av en bowlingklubb, og klarte denne uka å overtale meg til også å bli medlem. Han har spurt meg før uten at jeg har villet da. I det siste har jeg vært med ham og spilt noen runder. Begynner å bli flinkere, og da blir det automatisk mere moro. Og når han betaler så har jeg ingenting å tape på å bli medlem. Vet at det fins en bowling serie hvor klubber fra hele landet konkurrerer, men jeg må nok trene mye før noe slikt blir aktuelt for min del. Ser en del bowling på ESPN og fantaserer litt om å bli like dyktige som de. For ikke å snakke om hva enkelte av de tjener på sporten. Drømmen om å bli fotballproff er forlengst blitt innhentet av realiteten. Har god teknikk, men det hjelper lite når jeg mangler fart,spenst og ikke minst treningsviljen som trengs. Dataspillproff blir jeg heller ikke. Er nok milioner av asiater som er håpløst mye dyktigere enn meg. Så kanskje bowling er nøkkelen til rikdom,berømmelse og damer...


På fredagen hadde vi fest som vanlig, noe sikkert de aller fleste undommer har på fredager. Men denne festen viste seg å skille seg litt ut fra de samme gamle. Utenom Veronica og noen kompiser var det mange der jeg ikke kjente. Noen hadde jeg sett på skolen, men det var nok en del der som ikke gikk på vår skole. Ikke at det har noe å si for meg, jeg har nok med meg selv og mitt. Etter å ha kost oss en stund og drukket oss godt i form snek jeg,veronica og en kompis oss på et rom vi kunne låse og være i fred. Kompisen min hadde med seg litt hasj vi var ivrige etter å teste ut. Vi hadde tatt med oss sølvpapir,tobakk og det som trengtes for å lage en såkalt "bombe". Utrolig hva man kan lære på internett. Jeg fikk æren av å ta det første draget av bomben,eller jomfrubåsen som noen visstnok kaller det. Alle tre fikk prøve det, til og med Veronica virket ganske ivrig. Det føltes litt unaturlig å måtte trekke røyken så dypt inn i lungene, men jeg håpet at det var verdt det. de første 10-15minuttene merket vi ingenting. Var litt skuffet og lurte på om det i hele tatt var hasj vi hadde kjøpt. Kanskje var vi blitt lurt? Men så begynte virkningen å kjennes, alle 3merket det så og si samtidig. Jeg og kompisen min følte oss rolige og avslappet, mens Veronica fikk flere latteranfall. Slik hadde vi det i en times tid. Etterpå dro kompisen min til en annen fest, mens jeg og Veronica dro hjem til meg.Vi snek oss inn på soverommet mitt ved hjelp av en stige. Vi hadde ikke på forhånd bestemt oss for at hun skulle overnatte men ting bare utviklet seg slik naturlig. Vi endte fort opp i senga og hadde sex for første gang. Tidlig neste morgen før noen i huset våknet snek Veronica seg stille og rolig ut. Men ikke før hun hadde gitt meg en lang og god klem. Jeg sovnet raskt og sov helt til jeg våknet av det vanlige støyet i huset. Snakket med Veronica lenge på telefonen senere på dagen. Merket at mine følelser hadde blusset opp etter nattens hendelser.


Søndag 10Juli 1980
Ser at det begynner å bli en vane at jeg skriver kun på søndager eller i helgene. Skal prøve å skjerpe meg. Men det er faktisk ikke så veldig mye å skrive om i hverdagene, og når det er mye har jeg jo ikke tid til å skrive. Eller gidder..Helgene er blitt en viktig del av livet mitt. Der jeg før brukte helgene til fotball,avslappning og spill er det nå blitt festng som teller. Også mye av skoletiden går med på å planlegge hva vi skal gjøre i helgene. Spesielt når vi kommer til onsdag eller torsdag og helgen nærmer seg. Det er faktisk blitt litt sånn at mandager ikke er så ille lengre, det er en dag jeg kan komme meg litt til hektene igjen.


Onsdag 13Juli 1980
Som et valgfag på skolen har vi mopedkurs, altså å kjøre opp til moped som du sikkert skjønner... Jeg visste ikke engang at jeg måtte kjøre opp til det, men det må man. Mopedlappen er selvfølgelig en populær ting å ha, og når det gir en viss status å kjøre moped ble kurset som de kaller det fort fylt opp. Også et par fra klassetrinnet over oss deltok. De hadde av en eller annen grunn droppet fjorårets kurs, og så skiftet mening nå. Ikke vet jeg, ikke at det interreserer meg heller. Iallefall var det ei jente og en type. Kjente ikke til jenta men typen hadde jeg faktisk lagt merke til tidligere. Dessverre for ham var han noe av et mobbeoffer i klassen sin. Jeg vet ikke hva eller hvorfor de plaget ham, men jeg så at det skjedde til stadighet. På fritida så jeg aldri noe til ham, verken på kino, fotballbanen eller noensted. Han har sikkert andre interresser enn meg.
Vi hadde i dag de to første timene av kurset, dessverre eller heldigvis ble det ikke noe kjøring ennå. Først må vi gjennom noen teoritimer fører vi får teste det ut i praksis. Kanskje like greit å vite hvordan man kjører før man tar den første kjøretur? Læreren var forresten vår gymlærer, en sprek slavedriver jeg aldri har sett kjøre hverken moped eller motorsykkel. Men ifølge ham kjørte han mye moped i sine "yngre" dager. Må bestandig hindre meg selv fra å bryte ut i krampelatter når gamlinger snakker om yngre dager. Ikke at han er spesielt gammel, men i forhold til meg er han jo det. Kurset koster selvfølgelig litt som alt annet her i verden, heldigvis har jeg fortsatt penger fra konfirmasjonen min. De pengene skulle egentlig gå til førerkort når jeg blir 18, men ettersom foreldrene mine ikke gidder å dekke kurset må jeg ta av mine egne penger. Med det som blir igjen av konfirmasjonspengene og litt jobbing i videosjappa så får jeg nok råd til førerkortet uten problemer. Prøvde å argumentere med at hvis jeg kjører moped i 2år før jeg kjører bil vil jeg bli en tryggere sjåfør. Trening gjør mester, ikke sant.. Men fant fort ut at alle mine argumenter var nyttesløse. Utrolig hvor sta foreldre kan være, kanskje de har glemt hvordan det var å være ung selv. Alternativet med å droppe å ta mopedlappen er helt uaktuelt. Føler meg allerede litt utenfor i en del situasjoner, blir ikke bedre av å være en av de få som ikke kjører til skolen. Får hele tiden høre at jeg ikke skal bry meg om hva andre sier eller gjøre, men heller konsentrere meg om meg selv. Det funker nok best for de som allerede er populære, noe jeg nok ikke er. Blir som når rike folk sier at penger ikke betyr noe, lett for de å si som har masse av det. Hvis penger ikke betyr noe kan de godt få gi de til meg..


Tirsdag 27Juni 1980
Siden mitt siste innlegg her, har ikke spesielt mye skjedd. Følte bare at det var på tide å skrive noe igjen. Går det for lenge mellom hver gang jeg gjør noe har jeg en lei tendens til å glemme det helt. Sikkert flere enn meg som har det slik. Fikk et par gode nyheter i helga, en god og en kjempegod kan jeg vil si. Den første var at jeg skal jobbe i videosjappa i helga, både fredag og lørdag. Tonje skulle på hyttetur eller noe så jeg fikk spørsmål om jeg kunne steppe inn for henne. Noe jeg selvfølgelig kan, penger er noe jeg mangler konstant så det kommer godt med. At jeg skal jobbe sammen med sjefen tror jeg blir bare morsomt. Han er en hyggelig fyr, så det går nok glimrende. Hadde egentlig planlagt å dra på en fest om fredagen hvor vi skulle røyke diverse godsaker, men det får jeg ta en annen gang. Jobber jeg så har jeg også råd til å røyke oftere, ikke noe galt med den logikken.


Den glimrende nyheten jeg fikk var det Veronicas far som kom med. Som vanlig var jeg hos henne for å se film og kose meg. Vi satt i stua og så på en komedie mens vi stappet oss med popcorn da han kom inn og sa han ville snakke med oss. Akkurat når han sa det kjente jeg av en eller annen grunn en nervøsitet. Skulle han kjefte på oss for det vi gjorde på hennes rom, eller hadde han fått vite at jeg har flørtet litt med dop. Men neida, istede fortalte han at vi alle 3 skulle på sydentur neste fredag. Tyrkia for å være nøyaktig. Kort varsel, men hvem bryr seg vel om det. Har ingen planer jeg ikke kan flytte på uansett jeg. Både jeg og Veronica ble ganske sjokkerte og lurte på om vi faktisk hadde hørt riktig. Han hadde i det skjulte sammen med mine foreldre ordnet med reisen, fått lov av skolen vår til å ta noen dager fri og kort sagt fikset alt det nødvendige. Veronica spratt opp og ga ham en lang klem før hun hoppet på meg for å gi meg en også. Etter at hun roet seg, tok han fram en brosjyre som viste hotellet vi skulle bo på og hva han hadde planlagt den uka. Selv om en uke ikke er så veldig lenge, er en gratis sydentur suverent uansett. Resten av kvelden satt jeg og Veronica på rommet hennes og drømte oss bort til varme, basseng og strender.


Ellers har jeg blitt bedre kjent med Geir, han jeg går sammen med på mopedkurset. Han har prøvd å lære meg å lage fluer, uten å lykkes. Men det er ikke hans feil det, er bare det at jeg har null tålmodighet til å lage ting med mange detaljer. Vi har vært på et par fisketurer sammen også, noe som var ganske hyggelig. Selv om vi har flere vann i nærheten av oss er det faktisk første gangen jeg er på en fisketur. Jeg fikk ingen fisker, men velger å kalle det for en fisketur uansett. Fortalt ham om sydenturen jeg skulle på, og han virket oppriktig glad på mine vegne. Selv hadde han aldri vært utenfor Norge, kun noen korte ferieturer lenger nord i landet. Han virket litt trist når han snakket om det, så jeg droppet å prate mere om det. Tenkte at han kanskje syns det var litt synd at jeg skulle dra bort. Selv om det kun var for ei uke. Jeg vet jo at han ikke har andre venner enn meg, så det er mulig at han vil føle seg litt ensom den uka. Satser på at jeg ikke tenker på det under turen, får heller bruke ekstra mye tid sammen med ham når jeg kommer tilbake. Trist å tenke på at noen sliter så mye med å bli kjent med andre, og attpåtil blir mobbet hver dag på skolen. Er sikker på at all mobbingen gjør ham skeptisk til å prate med andre. Blir fort en ond sirkel det der. Mobbingen fortsetter fordi han ikke har no

Alderdom:
Enden på et langt liv betyr også starten for tilbakeblikk. Ble livet som en drømte om som barn, ble kjærligheten som vi naivt fantaserte om som unge voksne noe av. Man skulle ønske at alle i min alder vil si at livet tross alle sine utfordringer og nedturer tross alt var vel verdt å leve. Men slik er dessverre ikke realitetene. Noen har hatt et godt og trygt liv fra dag 1, mens andre derimot har nærmest blitt forfulgt av dårlige opplevelser. Noen vil kanskje kalle det dårlig karma, uflaks eller dårlige valg. Ikke vet jeg, og så viktig er det vel heller ikke. Faktum er at noen ikke fikk det livet de fortjener.
For meg er det viktigste i et menneskes liv kjærlighet. Jeg tenker da på kjærlighet til alt levende, kvinner,blomster, barn, dyr og så mye mere. Et liv uten kjærlighet er et liv uten innhold. Å kun holde seg i live er jo vel og bra, men også vårt hjerte fortjener næring.





0

| Email this story Email this Novel | Add to reading list



Reviews

About | News | Contact | Your Account | TheNextBigWriter | Self Publishing | Advertise

© 2013 TheNextBigWriter, LLC. All Rights Reserved. Terms under which this service is provided to you. Privacy Policy.