Den siste gang

Reads: 96  | Likes: 0  | Shelves: 0  | Comments: 2

More Details
Status: Finished  |  Genre: Other  |  House: Booksie Classic
this text is in Norwegian, and is about a young girl. she meets this handsome man, who she thinks is the dream man, but was proven wrong

Submitted: April 07, 2012

A A A | A A A

Submitted: April 07, 2012

A A A

A A A


Tårene renner nedover kinnene, ned i munnvikene. Hun kjenner den salte smaken, ønsker å bare tårene, men har ikke energien. Hun kommer aldri til å klare å slippe unna, tenker hun. Han kommer til å holde henne her for alltid. Aldri vil hun slippe fri, aldri bli kvitt smertene, aldri igjen vite hva ekte kjærlighet er.

Hun husker første gangen han hadde blitt med ham hjem. De hadde vært nyforelsket, eller, hun hadde i det minste vært det. Han hadde sjarmert henne med mystikken sin. Det halvlange svarte håret, de blå øynene, og den muskuløse kroppen. Hun hadde møtt ham på en liten kafé, en av de små hvor man bare sitter og studerer folkene som går forbi, hvor man sitter og tenker for seg selv hvordan verden er. Han hadde komt inn, gått med en lang mørk frakk, slik som alle de mystiske guttene gjør i filmer, bestilt en kaffelatte og gått bort til henne. «unnskyld meg, men er denne plassen opptatt?» hadde han sagt og sett på henne med glimt i øynene. «bare sett deg. Jeg er Sandra,» smilte hun og strakk frem hånden. En slank liten kvinnehånd, med rødlakkerte negler. Han hadde tatt den imot og smilt «Michael her.» De hadde blitt sittende og snakke i noen timer, før hun måtte springe for å nå avtalen med venninnen. «Kan jeg i det minste få nummeret ditt?» hadde han grepet tak i armen hennes og spurt. Travelt som hun hadde det, skrev hun ned nummeret fort og sprang videre.

Hun sitter der på sengen, angrer på at hun hadde gitt ham nummeret sitt, angrer på at hun lot ham sitte ved seg. Angrer på at hun i det hele tatt var i den kaféen den dagen! Hun kunne ha lagt og sovet, det var tross alt ikke så sent på dagen, og det hadde jo vært mange timer til hun skulle treffe venninnen. Hun synker mer og mer sammen. Kjenner at det svir i øynene, hun klarer ikke å gråte mer nå snart. Ser på klokken. Snart 5. Da er han snart ferdig på jobb, tenker hun og reiser seg opp. Kjenner at det verker i kroppen, klarer bare så vidt å gå til badet. Ser seg rundt og får øye på speilet. Hun ser blåmerker, både nye og gamle, merker av kniven, arr, små sår. Hun studerer fjeset. Ser sprukne blodårer, kinnbena står mer frem. Ribbeina er tydelige, og den engang flotte formen hennes har forsvunnet helt. Hun er ikke annet enn ett skjelett lengre ser det ut som. Ikke annet enn ett levende lik er hun nå.

Hun hører inngangsdøren åpnes. Ber om at han ikke har med seg kompisene sine, da kommer hun hvert fall til å gjennomgå. Hun kan bare ikke fordra å være her! Hun vil bli fri! Hvordan skal hun klare det? Aldri i verden om at han kommer til å la henne gå, hun kommer til å måtte slåss for å bli fri, men hun har ikke styrken. Hun ser døren åpnes sakte og hun synker sakte ned til hun ligger i en ball. Han går mot henne og river henne opp. «Tror du at du bare kan sitte her?! TROR DU DET?» Han roper det siste rett inn i øret hennes, hun tør ikke å svare, redd for hva som kan skje. Hun ser han løfter armen. Lukker øynene og kjenner smellet.

Hun kjenner kroppen verker igjen. Ser seg rundt. Hun ligger vist i sengen igjen. Hun kan kjenne at noe skjedde med henne etter at alt svartnet. Hun ser at han ligger naken ved siden av og sover. Kjenner trangen etter å komme seg fri. Tenker på muligheter. Finner ut hva hun må gjøre. Hun lister seg stille mot badet. Ser i alle skapene etter noe skarpt, eller litt tungt. Hun er så besatt av sin leting at hun ikke merker at bak henne så åpnes døren. «Sandra!» Tordner han og ser på henne. «Hvem har gitt deg tillatelse til å forlate sengen mens jeg lå der?» han ser rasende på henne, går sakte mot henne og hun presses nærmere speilet. Hun står helt inntil det nå. Kan kjenne kulden i ryggen. Nå dør jeg, tenker hun og ser ham i øynene. Han løfter armen for å få kraft, før han smeller den fremover. Alt som høres er ett smell, blod som drypper, og glasskår som faller i bakken. Han rygger og ser rasende på henne. «Dette er siste gangen du gjør noe uten min tillatelse,» sier han og skrur på springen for å skylde hånden.

Hun løfter det største glasskåret og springer mot ham. Blodet fosser og han faller fremover, med henne under seg. «ja, dette var siste gang,» hvisker hun før blodet fosser ut.


© Copyright 2018 natte. All rights reserved.

Add Your Comments:

Comments

avatar

Author
Reply

avatar

Unknown

Booksie 2018 Poetry Contest

Booksie Popular Content

Other Content by natte

veiskille

Short Story / Other

A slaves nightmare

Short Story / Historical Fiction

Den siste gang

Short Story / Other

Popular Tags