for lang tid

Reads: 217  | Likes: 0  | Shelves: 0  | Comments: 1

More Details
Status: Finished  |  Genre: Gay and Lesbian  |  House: Booksie Classic
This story is in norwegian, and about how a girls life is affected by how her father were acting and talking when she came out of the closet as a lesbian

Submitted: June 30, 2012

A A A | A A A

Submitted: June 30, 2012

A A A

A A A


 

Jeg kjenner hånden hennes i hånden min, den er varm og beroligende, akkurat det man trenger etter ett mareritt. Hun gir meg ett varmt smil og en god klem. «Mareritt?» Spør hun og prøver å roe meg ned. «Ja, jeg klarer bare ikke å komme meg vekk fra det,» hvisker jeg, og klemmer henne tilbake. Det røde håret hennes skinner nesten i månelyset. «Var det den om faren din igjen?» Sier hun stille. Den rosa skjorten hun sov i er god og varm, lukter av henne, det mest beroligende i verden. De grønne øynene hennes ser inn i mine nøttebrune. «Hvorfor må det hjemsøke meg slik?» Jeg hvisker fremdeles. Hun bare holder rundt meg, som om at hun prøver å beskytte meg fra resten av verden, men er det ikke meg, hun egentlig burde redde meg fra?

Det står en rykende varm kaffekopp til meg på bordet. Hun står ved komfyren og steker noe, lukter som pannekaker og bacon. Hun snur seg rundt når jeg kommer og setter meg ned. Øynene hennes gløder slik som hver morgen, og leppene hennes former ett smil. Jeg kan sitte i dager og bare se på hvordan leppene hennes er, hvordan øynene nesten flyter, og hvordan hun beveger seg rundt med grasiøse bevegelser. Hun tar med seg pannekakene og alt tilbehøret bort til bordet og gir meg ett kyss på kinnet. Jeg må se helt forundret ut, siden hun begynner å le. «Hva er det nå du ler av?» Spør jeg, med hodet svakt på skakke. «Du er bare så skjønn,» smiler hun, og tar seg en pannekake. Etter å ha spist en ser hun litt mer alvorlig på meg. «Du vet at jeg elsker deg, og at jeg aldri ville be deg om å gjøre noe som ville skade deg, verken fysisk eller mentalt?» Hun ser på meg med store øyne, hånden hvilende på bordet så jeg ser den lille søte gullringen. «selvfølgelig vet jeg det,» svarer jeg forsiktig og tar en ny bit. «Vell, jeg tror at du og faren din bør ta dere en prat, han var ikke i bryllupet ditt, han ringte ikke engang og gratulerte deg. Moren din var der, men han var ikke, hvorfor? Fordi han ikke klarer å se deg i øynene etter det han sa når du var ung? Dere har begge blitt eldre siden den gang, du har hvert fall forandret deg. Så, burde ikke du gjerne ta og ringe til ham, eller komme på besøk, og snakke ut med ham?» sier hun. Blusen ligger og hviler nesten på skuldrene hennes, og sitter perfekt inntil alle formene hennes nedover. Jeg vet ikke hva jeg skal si, hun har aldri bedt meg om å ta det opp med ham før, enda hun har kjent meg siden den gang han sa det. Hun har til og med kjent meg lengre enn siden da. Hun tar seg en ny pannekake mens hun venter på svaret mitt. «Jeg klare ikke,» hvisker jeg stille som svar til slutt. En salt tåre renner ned langs nesen, og på utsiden av leppene. Hun går rundt og gir meg en klem. Hvorfor må jeg være ett slikt vrak? Tenker jeg stille og gir henne en klem tilbake.

Det nærmer seg middagstid og lasagnen står i ovnen, bordet er dekket på, men til to ekstra? Noe rart foregår, noen er invitert uten at jeg vet om det. «Anniken?» Roper jeg, går oppover trappene til soverommet. Hun står der, i bare undertøyet, og ser i skapet etter klær. «Ja?» Spør hun, ser på meg med det underlige blikket hun så ofte lager. «Hvorfor er det dekket på til to ekstra nede ved bordet?» Sier jeg, usikker på hva jeg burde se på. «Vell, jeg snakket med foreldrene dine for noen dager siden, og moren din ville gjerne se deg igjen, hun har jo ikke sett deg siden du gikk i hvitt vet du. Og så avtalte vi at hun og faren din skulle komme her i dag, er det noe gale?» svarer hun, med det litt pussige blikket hennes. «Du har invitert hvem?! Har du invitert pappa hit? Anniken da! Jeg er jo ikke klar til å få ham i hus! Jeg har jo ikke kledd meg opp eller noe!» svarer jeg, lettere fortvilt. «Se på sengen da tullingen min,» ler hun. Der ligger det en enkel hvit bluse med svart krage og svart ute på ermene der man bretter, og en svart stram bukse med gulldetaljer. Jeg drar av meg joggebuksen og t-skjorten og skifter så fort jeg bare kan. Håret børster jeg, så det ligger over skulderen. Sminken er ikke så nøye, men jeg legger på ett lite lag med rød leppestift. Anniken kommer bak meg og holder over skuldrene. «Du ser så nydelig ut,» hvisker hun og gir meg ett lite kyss på kinnet.

Det ringer på, nå er dommens time her. Anniken går og åpner opp for meg, gir mamma en klem, og ett håndtrykk til pappa. Han hilser med navn, før de kommer alle inn her. Mamma kommer springende bort og gir meg en klem. «Lille vennen min, så stor du er blitt!» Utbryter hun og klemmer meg enda hardere. Pappa står i åpningen til kjøkkenet, litt flau nesten. «Thea,» hilser han, nikker med hodet. «Pappa,» hilser jeg tilbake og slipper mamma. Håret hans er kortere, og skjegget er vekke. Han er kanskje litt mer grå i hårene, men det er jo tross alt fem år siden jeg så ham sist. Den lille klokken på kjøkkenbenken ringer, sier ifra at lasagnen er ferdig. Anniken gjør ferdig de siste tingene, slik som å kutte opp bagettene, mens jeg setter lasagnen på bordet.

Vi sitter alle ved bordet, mette etter middagen. Han hoster litt for å løsne opp i stemmen. «Vell, Thea, det er noe jeg burde fortelle deg,» begynner han. «Når du kom til meg den dagen for 11 år siden, og sa at du likte jenter, ikke gutter, da ble jeg litt redd, og svarte kanskje derfor litt frekt. Jeg var redd for at jeg kom til å miste den lille jenten jeg alltid hadde hatt, den lille jenten min som alltid kom springende til pappaen sin for å si at hun hadde vært ute og fanget krabber, eller vært ute og plukket blomster før hun viste meg hva hun hadde fått tak i. Jeg var redd for å miste den lille datteren min, som jeg hadde hatt, den lille jenten jeg hadde holdt for første gang rett etter fødselen, jeg var redd for at du kom til å forandre deg etter at du kom ut, at du ikke lengre ville være deg selv, slik jeg kjente deg. Men så feil kan man ta. Du var fremdeles samme jenten, sprang ute med guttene, stakk på fisketur og camping med fetteren din. Du gjorde akkurat samme som før, men du ville ikke lengre ha meg med, du ville ikke lengre la meg være en del av livet ditt. Livet ditt hadde ikke lenger plass til meg,» han tørker en liten tåre før han fortsetter. «Det at jeg ikke var klar til å få høre noe slikt, betyr ikke at du ikke var klar til å vite det. Det betyr bare at du var klar, en god stund før meg, og at jeg gjorde en stor feil ved å si at du ikke lenger kom til å være samme person, at jeg ikke ville ha en datter som var lesbisk. Det å si at legningen din var feil, at du tok feil, har jeg angret på hele livet, og jeg beklager viss det har påvirket deg negativt,» sier han. Jeg bare sitter der målløs, vet ikke hva jeg skal si. At han noen sinne kom til å beklage for at han sa noe slikt er for meg umulig å tro. Anniken gir meg en klem. «Og, dette må jeg få si, du valgte deg en utrolig flott og herlig brud,» sier han og smiler svakt. «Takk, jeg mener det virkelig, takk,» svarer jeg, og reiser meg og gir ham en klem. «Du vil alltid være pappaen min, selv om vi har hatt våre uenigheter,» smiler jeg og er lykkelig, for at kanskje så kommer marerittene til å ta slutt.


© Copyright 2017 natte. All rights reserved.

Add Your Comments:

Comments

avatar

Author
Reply

More Gay and Lesbian Short Stories

Booksie 2017-2018 Short Story Contest

Booksie Popular Content

Other Content by natte

veiskille

Short Story / Other

Den siste gang

Short Story / Other

A slaves nightmare

Short Story / Historical Fiction

Popular Tags